Fagfornyelsen

Av utdanningsdirektør Anne Cathrine Holth.
Teksten ble holdt som innledning på fagdag i Ringsaker den 11. april 2018.

Oppvekstsektoren er kontinuerlig gjenstand for endringer fra politisk nasjonalt nivå. Heldigvis – fordi samfunnet endrer seg hele tiden – med raske skritt. De overordnede dokumenter vi har i barnehager og skoler, er de viktigste dokumentene vi har. De beskriver hvilke holdninger, verdier og kunnskap vi skal gi barn og unge slik at de bistår i et samfunn hvor alle inkluderes, hvor alle har kunnskap slik at de får seg jobb – eller som Alf Prøysen sier det – hvor æille bidrar det de kæin for å få vara med på livet.

Det er viktige endringer vi er midt oppe i i barnehager og skoler. Det er også andre endringer som er viktige, i hvert fall hvis antall forsider i avisen viser hva som er viktig i samfunnet: nemlig det at idrettsfolk legger opp. Den største endringen av dem alle – ifølge avisene: Marit Bjørgen har lagt opp.

I og med at dette er det viktigste i avisene for tiden, så er det dette jeg kommer til å snakke om.

Marit Bjørgen har vært skiløper i 20 år. I disse 20 årene har samfunnet blitt mye mer institusjonalisert og individualisert. Institusjonene – skoler og barnehager for vår del – har større vekt i barns og unges liv samtidig med at fokuset på oss selv er sterkere enn noen gang. Dette gjelder både i lovverket og på andre måter. Om Marit Bjørgen kan vi lese i avisene at hun er raus, et forbilde, en lagspiller, hun gjør andre gode, hun har gode holdninger og hun er inkluderende. Dette er fantastiske egenskaper som vi ønsker skal prege alle som er del av en institusjon.

Et avisoppslag i avisa Namdalsavisa nå i februar:

«Marit Bjørgen: Mye mer enn ei skidronning».

I avisen er det referert til NM i 2013, på Hamar. Også da var det Marit Bjørgen som ble gullvinner.

For de namdalske løperne gikk det ikke like bra, og etter pressekonferansen spurte journalisten Marit om hun hadde noen tips og råd til dem som var på «den andre siden» av resultatlista enn der hennes navn sto.

Som alltid hadde skidronninga reflekterte svar, og ikke minst; hun tok seg tid. Hun utdypet svarene om hvorfor jentene nede på resultatlistene ikke hadde noen grunn til å miste motet, selv om de var et «hav» bak henne i tid.

Etter å ha fått svar på spørsmål denne dagen på Hamar, takket journalisten Marit og han var på vei for å gå tilbake til arbeidsplassen sin. Da kjente han at noen prikket seg på armen. Han snudde seg og ble overrasket da han så hvem som ønsket opp­merksom­heten. Marit Bjørgen hadde mer på hjertet. Noe som ikke var sagt: «Du må fortsette å skrive om dem som ikke er best. De er like viktige idrettsutøvere som oss i toppen», sa hun.

Hun hadde absolutt ikke trengt å gjøre det, for Marit hadde allerede snakket lenge og varmt om løperne som bare lokalavisene skriver om, skriver journalisten.

Det er ingen tvil om at Marit Bjørgen har en mengde egenskaper og verdier som samsvarer med innhold i vår formålsparagraf, rammeplan eller overordnet del av læreplan. Dette er verdier som vi ønsker skal prege institusjonene våre. På den måten er jeg glad for at Marit Bjørgen er et forbilde for veldig mange barn og unge.

Så over til den individualistiske siden av samfunnet – også på sterk fremmarsj. Skidronningen Marit Bjørgen omtales også som en ener, utholdende, sta, med enorm selvdisiplin, alt annet enn raus under skirenn. Hun har lagt ned enormt mange timer til trening, terping, spissing av kompetanse. Hun er en ansvarsfull individualist. Dette er egenskaper vi ønsker skal gjelde for barn og unge i vårt individualiserte samfunn. De må stille krav til seg selv og de må sette seg mål, og de må jobbe for å nå målene. De må gjøre mye av det som er kjedelig for å nå målene. De må ikke gi opp.

For konkurrentene til Marit Bjørgen gir det større muligheter for at de kan vinne nå når Marit Bjørgen ikke deltar. Likevel gråter alle når de snakker om Marits avgang. Det sier mye om at Marit Bjørgen har hatt en oppvekst og et liv som har påvirket henne til å ha og å leve etter de holdningene som preger både formålsparagraf i skole og barnehage, rammeplan og overordnet del.

Jeg har ikke sett på Marit Bjørgens kjennskap til kjerneelementer i hennes fag eller dybdelæringen for den del, men innenfor kroppsøvingsfaget er det ikke tvil om at hun har høy måloppnåelse, både hva resultater viser og for lagspillegenskapene sine. Jeg har brukt Marit Bjørgens avskjed til å belyse det verdimessige rundt dagens tema. Fagfornyelsen skal være et verdiløft for norsk skole. Jeg er veldig opptatt av at alle som jobber i barnehager og skoler i Hedmark og Oppland får dette verdiløftet inn i ryggraden. Verdiløftet og fagplanendringene skal ikke komme i tillegg til alt annet dere driver med og for dere som er fra Hedmark og jobber under overskriften Kultur for læring – fagplanløftet og ny overordnet del er en del av dette arbeidet. Denne sammenhengen skal vi være tydelige på fremover slik at alle ser den, arbeidet med fagfornyelsen er ikke er et arbeid som kommer i tillegg til alt annet dere gjør.

Det blir ikke flere skiløp hvor vi kan ha glede av Marit Bjørgen som deltaker. Vi får tro at hun har satt varige spor etter seg på den verdimessige og holdningsmessige siden.

Den overordnede verdien inkludering skal prege alt som skjer – både i norsktimen, i samlingsstunden i barnehagen og i kroppsøvingstimene. Vi skal også jobbe slik at disse gode verdiene preger hjemmene til de barn og unge vi har.

Barn og unge skal gis dannelse i dette individualistiske samfunnet – av både institusjonene og av foreldrene.

Det er derfor gledelig at Marit Bjørgen tar med seg sine gode verdier for å bruke mer tid på å være forelder.

Tusen takk for innsatsen dere legger ned hver eneste dag slik at barn og unge i Hedmark og Oppland bidrar det de kæin slik at de kan vara med på livet.

Jeg håper, og tror, at det som nå er nytt i oppvekstsektoren, som vi skal bruke denne dagen på, bidrar til at dere lykkes enda bedre – til å utvikle skiløpere, rørleggere, butikkmedarbeidere, ingeniører eller yrkessjåfører.

Takk for oppmerksomheten!

Reklamer

Forvaltning av Hedmarks verneområder

Av seniorrådgiver Erica Neby. Teksten er skrevet spesielt for Fylkesmannens blogg.

Hedmark. Av fylkesnavnet å dømme høres det ut som om vi har mye av naturtypen hei i vårt fylke. Hei stammer fra det norrøne ordet heiðr, men det er nok egentlig ikke forklaringen til hvorfor fylket heter Hedmark. Ifølge Aschehougs Norgeshistorie kommer navnet av det gamle navnet på Mjøsa, Heiðsær. Uansett fylkesnavnets opphav, så har vi en god del hei i fylket. Mange av våre største verneområder inneholder nettopp denne naturtypen.

Totalt har vi per dags dato 171 verneområder i Hedmark. Det er et ganske normalt antall, sammenlignet med andre fylker i landet. Det er dog ikke antallet som teller, men heller hvilken type natur som er vernet og hvor stort arealet er.

Det største verneområdet som i sin helhet ligger i Hedmark, er Sølen landskapsvernområde i Rendalen kommune. Det dekker et område på 457 km². Tar vi med verneområder som også strekker seg over fylkesgrensene, blir vårt største verneområde Forollhogna nasjonalpark. Det er på hele 1061 km² og ligger delvis i Hedmark, delvis i Sør-Trøndelag. Både Forollhogna nasjonalpark og Sølen landskapsvernområde forvaltes av egne styrer og har egne verneområdeforvaltere som er ansatt for å jobbe med spesifikke verneområder. Dette gjelder også for Hedmarks andre fem nasjonalparker samt verneområder som er nært tilknyttet disse. Verneområdestyrene er som regel interkommunale styrer som er satt sammen av folkevalgte i kommunen og en politisk representant fra fylkeskommunen. I områder som har betydning for samisk kultur og næringsutøving, blir også en representant oppnevnt av Sametinget med i styret.

Morgenbilde fra Sølen landskapsvernområde. Foto: Erica Neby

For de øvrige verneområdene (naturreservater, landskapsvernområder, dyrelivsfredningsområder og naturminner) er forvaltningsmyndigheten lagt til Fylkesmannen. Det finnes noen få unntak: Tolga, Os, Tynset og Elverum kommuner har forvaltningsansvar for totalt 9 verneområder.

Å ha forvaltningsmyndighet innebærer blant annet at du skal sørge for at verneforskriften for verneområdet etterfølges. Dette kan gjøres på ulike måter, for eksempel ved informasjonsspredning, oppfølging av ulovlige tiltak og behandling av dispensasjonssøknader. Den vanligste typen av dispensasjonssøknad gjelder motorisert ferdsel i verneområder, som ofte er strengt regulert i verneforskriften. Andre typer søknader kan gjelde organisert ferdsel, idrettsarrangement, påbygning av eksisterende bygninger, hogst av trær og innsamling av materiale i forbindelse med forskning. Det gjøres en konkret vurdering av hver eneste søknad opp mot verneforskriftens bestemmelser.

Eksempel på slått som skjøtselsmetode av slåttemarker i verneområder. Foto: Erica Neby

Forvaltningsmyndigheten skal også sørge for at hvert verneområde blir grensemerket og at det utarbeides informasjon for de områdene som blir besøkt av mennesker. Mer konkret kan denne informasjonen være å sette opp informasjonsplakater i felt, dele ut brosjyrer og legge inn digital informasjon i databasen Naturbase. Før vi kan trykke opp informasjon må vi ha utarbeidet en besøksstrategi for hvert verneområde. Denne strategien skal si noe om besøksomfanget, informasjonsbehovet og om det er behov for å tilrettelegge for besøkende av verneområdet.

I verneområder hvor det foregår en god del menneskelig aktivitet, skal det også utarbeides en forvaltningsplan. Denne planen skal forklare bestemmelsene i verneforskriften på en forståelig måte og gi føringer til forvaltningen slik at saker blir behandlet mest mulig likt, uavhengig av saksbehandler. Dersom det er behov for skjøtsel for å ta vare på naturverdiene i verneområdet, skal det også lages en plan for dette i samme dokument. Eksempel på gjennomført skjøtsel i verneområder er fjerning av fremmede arter, slått av eng, myrrestaurering, beite og felling av trær for å skape mer død ved.

I 2015 lanserte Miljødirektoratet en ny overordnet merkevare- og besøksstrategi for verneområder. Denne oppfordrer oss til å invitere folk inn i naturen og legge til rette for gode opplevelser og besøk i verneområdene. Dette prøver vi å leve opp til gjennom vår forvaltning av verneområder i Hedmark, men uten at det går på bekostning av verneverdiene. Kanskje har du et verneområde i ditt nærområde du vil besøke? I Naturbase kan du få kommunevis oversikt over verneområdene, eller du kan gå direkte til kartet. God tur!

Tur i fjellheimen. Foto: Erica Neby

Vannressursene våre må beskyttes gjennom god vannforvaltning

Av senioringeniør Ragnhild Skogsrud. Teksten er skrevet spesielt for Fylkesmannens blogg.

«Vann er ikke en hvilken som helst handelsvare, men snarere en arv som må beskyttes, forsvares og behandles deretter».

Sitatet i innledningen er hentet fra forordet til EUs vanndirektiv og oppsummerer viktigheten av rent vann og at vi tar godt vare på vannet vårt. Vanndirektivet tar sikte på at forvaltningen av vannforekomstene skal skje etter de samme prinsippene over hele Europa.

I Norge gjennomføres vanndirektivet gjennom en egen forskrift – vannforskriften. Vannforskriften krever at det vedtas bindende miljømål for vassdragene våre med frister for når målene skal nås. Det overordnede målet er at alt overflatevann og grunnvann skal nå god miljøtilstand.

Harasjøen i Stange. Foto: Ola Gillund.

Fornuftig vannforvaltning må følge nedbørfeltenes grenser slik at elver, innsjøer, kystvann og grunnvann kan sees i sammenheng. Norge er derfor delt inn i vannregioner ut fra nedbørfelttilhørighet. I vannregionene er det nå vedtatt regionale vannforvaltningsplaner og tiltaksprogram for planperioden 2016-2021. Planene skal bidra til at målene som er satt, nås. De er nå vedtatt av fylkestingene og godkjent av Klima- og miljødepartementet.

Hver vannregion er delt inn i vannområder. Hedmark dekkes av de fire vannområdene Mjøsa, Glomma, Grensevassdragene og Orkla. I vannområdene er det ansatt prosjektledere som arbeider for å nå målene for overflatevann og grunnvann i vannområdet.

Deler av Hedmark drenerer til Sverige og hører dermed inn under svenske vannregioner. Disse arealene er i vår vannforvaltning samlet i et felles vannområde som kalles Grensevassdragene. Deler av vannområde Orkla i vannregion Trøndelag ligger også innenfor Hedmark (i Tynset kommune).

Elver, innsjøer og grunnvann er delt inn i vannforekomster. Eksempler på vannforekomster kan være en del av ei elv, en innsjø eller samlingen av alle sidevassdrag som renner til et hovedvassdrag.

Hva påvirker vassdragene våre?

I vannregion Glomma, som dekker hoveddelen av Hedmark, er de fem største påvirkningene på elver og innsjøer:

• Fysiske inngrep med vannføringsendring
• Avrenning fra landbruk
• Avløp fra spredt bebyggelse
• Langtransportert forurensning
• Fremmede arter

(Regional plan for vannforvaltning i vannregion Glomma 2016-2021).

Høyegga dam i Glomma hvor vann overføres til Rendalen for kraftproduksjon, er et eksempel på et stort fysisk inngrep i et vassdrag. Foto: Ola Gillund.

Innhenting av kunnskap og gjennomføring av tiltak

Fylkesmannen får årlig tildelt penger fra Miljødirektoratet for å sette i gang og koordinere overvåking av vassdrag. Midlene brukes til å skaffe kunnskap om tilstanden i vassdrag der dette mangler for å gi grunnlag for en kunnskapsbasert forvaltning. Det er ønskelig at store påvirkere i et vassdrag skal bidra til finansieringen av overvåking. Kommunene bidrar gjennom vannområdene, og det arbeides med å få med flere industribedrifter inn i spleiselag om overvåking.

Kalking er et tiltak for å motvirke langtransportert forurensning i form av sur nedbør. Foto: Tore Qvenild.

Ut fra overvåkingsdata for et vassdrag kan tilstanden klassifiseres til en av tilstandsklassene Svært god, God, Moderat, Dårlig eller Svært dårlig tilstand. I vassdrag med tilstand som er Moderat eller dårligere, må det gjennomføres tiltak for å heve tilstanden minst til God.

Tilstandsklasse	Tilstand – Miljømål
Svært god	Miljømål tilfredsstilt
God
Moderat	Tiltak nødvendig for å nå miljømål
Dårlig
Svært dårlig

I vannforekomster med dårligere enn God tilstand må det gjennomføres tiltak.

I vannregion Glomma oppnår ca. 61 prosent av elvene God eller Svært god økologisk tilstand, mens for innsjøene er ca. 68 prosent innenfor disse to tilstandsklassene (Østfold fylkeskommune, 2016).

Informasjon om vannforekomstene (tilstand, påvirkninger, foreslåtte tiltak mm.) legges inn i databasen Vann-Nett,  og overvåkingsdata legges inn i databasen Vannmiljø. Overvåkingsdata kan hentes fra Vannmiljø og inn i Vann-Nett og brukes til å klassifisere tilstand for et valgt vassdrag.

I tiltaksprogrammene er det foreslått tiltak for å nå målene som er satt. Aktuelle tiltak skal være igangsatt innen utgangen av 2018. Eksempler på tiltak kan være utbedring av et avløpsanlegg for å redusere tilførsel av organisk stoff til ei elv eller bygging av ei fisketrapp for å sørge for at fisk kan vandre forbi en dam i et regulert vassdrag. Det er de ulike sektormyndighetene som er ansvarlige for å vurdere, gjennomføre og følge opp tiltak innenfor sine myndighetsområder.

Vannforvaltning i åra framover

Vannforvaltningsplanen for perioden 2016-2021 er den første i tre rulleringer av planen (rullering hvert 6. år) fram til og med 2033. Fram til da fortsetter arbeidet mot det overordnede målet om god tilstand for alt vann. Kanskje må vi holde på noen år til, også etter 2033?

Referanser

Østfold fylkeskommune, 2016. Regional plan for vannforvaltning i vannregion Glomma 2016-2021. 244 s.

http://www.vannportalen.no/

 

 

Den nye rammeplanen for barnehagene i Norge

Av avdelingsdirektør Anne Cathrine Holth.
Innlegget ble holdt som åpning på en rammeplankonferanse i Hamar 10. august 2017.

En ny rammeplan betyr en ny retning på innholdet i barnehagen. Det er ikke en totalt ny retning, men en endring av retning.

Det at så mange er her i dag betyr at Hedmark tar denne oppgaven virkelig på alvor. Det må gjøres et grundig arbeid på regionnivå, på kommunenivå og i den enkelte barnehage for å få implementert den nye rammeplanen. Jeg er trygg på at arbeidet vil gjøres skikkelig i Hedmark.

Vårt regionale samarbeid kultur for læring vil også styrke arbeidet med implementering av ny rammeplan.

Forrige mandag – den 31. juli – befant jeg meg på Sjusjøen. Denne dagen fylte min far 75 år og jeg og min yngste sønn tok toget til Oslo for å feire pappa. Vi tok trikken til Kjelsås – hvor mine foreldre bor. Det var Norway cup i Oslo den uka, og rett ved oss på trikken satt det 4 gutter med blå fotballtrøyer på 10-12 år som tydelig var deltakere i Norway Cup. Jeg fulgte ikke så godt med på dem, men jeg fikk med meg at en av dem plutselig sa – kom gutter – der er det 3 ledige seter. 3 av de 4 guttene gikk og satte seg sammen et annet sted på trikken – gutten med nummer 8 på ryggen satt igjen – alene

Ingen gutt på 10-12 år ønsker å sitte alene på trikken når de han reiser med sitter sammen et annet sted. Jeg tror heller ikke at noen gutter på 10-12 år ønsker å ekskludere noen, men jeg tror det sosiale spillet, eller statusjaget fører til at det gjøres.

Hvorfor skjer dette? For meg virket det som om en av de tre guttene som satt sammen var lederen – noe vi kjenner igjen. Var det ingen av de to andre som så hvor uriktig dette var? Jeg tipper at det var det, men vi kjenner til sosial gruppedynamikk og det er ikke så enkelt som at en av guttene som ikke var lederen kunne invitere med nr 8.

Gutten med blå fotballtrøye og nr 8 på ryggen satt og så ned i gulvet resten av turen. De gikk ut av trikken gjennom hver sin dør – 3 gutter sammen og nr 8 alene.

Jeg har også lest bøker i sommer, og akkurat nå holder jeg på med en bok som heter Bjørnstad av Fredrik Backman – som også bl.a. har skrevet En mann ved navn Ove.

Bak på boka står det: Bjørnstad er en roman om et lite sted med store drømmer. Den handler om unge jenters udødelige vennskap, og om unge gutter som spiller hockey med en hel bygds forventninger hvilende på sine skuldre.

En av de tingene som gjør boka spennende for meg er at bygda Bjørnstad kan ses på som de fleste kommuner eller bygder i Hedmark. Det handler om ei bygd som sliter med at arbeidsplasser legges ned og at folk flytter. Det denne bygda har – og som boka handler om – er et sterkt og stort ishockeymiljø. Vi følger trenere og spillere, og hittil (etter 130 sider) bygges det opp til en stor semifinale hvor bygdas ære og kanskje bygdas fremtid står på spill.

Jeg mistenker at noe fryktelig skjer, det kommer noen antydninger om det, og kanskje er det flere av dere som har lest boka. Hittil har jeg latt meg fenge av bygdebeskrivelsen, menneskene der og likheten til bygder i Hedmark.

Den fenger meg fordi forfatteren skriver så godt om ei bygd, om hvordan folk fungerer i forhold til hverandre, om hvor mye enkelte betyr for bygda og – ikke minst – om lagarbeid – i denne sammenheng ishockey, men det er så spennende å knytte dette til annet lagarbeid, annet samarbeid.

Det er en spennende dragkamp mellom de som mener at det eneste målet med hockey er å vinne, mens andre mener lagspillet er det viktigste. En dragkamp mellom de unge guttene på laget og deres utvikling i forhold til lagets mulighet til å vinne. Hvor mye skal ofres for seier?

Det beskrives det som vi alle kjenner til med at mange mener mye, med eller uten godt grunnlag for sine meninger. I boka er det om trenere, laguttak – eller om bygda og dens fremtid. Hvem eier sannheten?

Hva er så sammenhengen mellom guttene på trikken og bygda Bjørnstad – og hvor kommer rammeplanen inn i dette?

Alle vi bor i kommuner som ønsker å videreutvikle seg, som ønsker befolkningsøkning, flere arbeidsplasser, flere barn i barnehager og skoler. Vi ønsker vel fungerende samfunn som fungerer godt – for alle.

Vi som jobber med oppvekst ønsker ikke at det skal finnes gutter med nr 8 på ryggen som ikke er inkludert. Vi ønsker ikke at det skal finnes gutter som bestemmer at nr 8 skal sitte alene.

Vi ønsker inkluderende samfunn hvor hjem og barnehage jobber sammen slik at ledertypen på fotballaget tar vare på de som står i fare for å bli sittende alene på trikken.

Mange av oss bor i grender som kan sammenlignes med grenda Bjørnstad. Jeg mener at disse grendene, eller kommunene, må se det store bildet slik at det ikke kun er barnehagen som har ansvaret for det som står i den nye rammeplanen. Det er dette kultur for læring handler om. Det handler om at alle som vokser opp i Bjørnstad må vokse opp i en kultur for læring som gir alle gode muligheter – både faglig og sosialt.

Kultur for læring handler om samarbeid og helhet, og for hele barnehage-Hedmark – et FoU-prosjekt som starter opp for barnehage inneværende år. Resultatene fra kartleggingsundersøkelsen i FoU-prosjektet kan knyttes direkte til arbeid med den nye rammeplanen. Hvilket betyr at vi i Hedmark har alle muligheter til å nå målsettingen om at alle barn og unge i Hedmark skal vokse opp i nettopp – en kultur for læring.

I rammeplanen står det om dannelse, vennskap og fellesskap – dette er hele bygda Bjørnstad sitt ansvar. Hvis hockeytreneren ser sitt ansvar her vil ikke gutten på hockeylaget med nr 8 på ryggen sitte alene på trikken. Hvis nr 8 er inkludert både i barnehagen, på hockeylaget og i mattetimen er muligheten mye større for at han utvikler seg slik vi ønsker – og vinner sammen med laget sitt.

Jeg ønsker dere alle lykke til med implementering av ny rammeplan. Jeg ønsker selvfølgelig at dere jobber så godt med innholdet at de grunnleggende verdiene i planen setter seg godt fast i ryggraden deres. Da vil dere kunne jobbe med å få verdiene forankret i det enkelte barn. Jeg ønsker også at dere drar arbeidet med rammeplanen lenger enn hva som kanskje er vanlig – still store krav til hjemmene om å jobbe etter de samme verdiene, still store krav til kommunalsjefen eller barnehagesjefen i kommunen om at dette jobbes med på alle nivåer i kommunen, gjerne også i det friville kulturliv, på ishockeybanen, i kulturskolen og på fotballbanen. Nr 8 med blå trøye skal aldri sitte alene.

Jeg ønsker dere en lærerik, tankevekkende og nyttig dag her på Hamar.

Kartlegging av biologisk mangfold i snart 20 år

Av senioringeniør Jan Schrøder

Gjennom kartlegginga av viktige naturtyper i Hedmark har vi fått registrert mye av den viktigste truede og sårbare naturen i fylket. Nå vet vi hvor i Hedmark mange av disse verdiene finnes. Dermed kan vi unngå at de blir ødelagt for alltid gjennom utbygging og andre inngrep som ikke kan reverseres.

Vi vet for eksempel at det er minst tre kalksjøer i fylket, Frognertjernet i Hamar, Stavsjøen i Ringsaker og Nordsveoddendammen i Stange. Kalksjøer er en sjelden naturtype som er levested for mange truede og sårbare arter. Flere av disse artene er svært kalkkrevende og lever bare i slike sjøer.

De såkalte kransalgene er spesielt utsatt. Som for så mange truede arter er den største trusselen at leveområdet deres blir forringet eller ødelagt, og kransalgene er helt avhengige av kalksjøene. Denne typen innsjøer har et svært høyt kalsiuminnhold, men de er ikke spesielt rike på andre næringsstoffer. Kalksjøer er relativt lite undersøkt i Norge. I tillegg er de små, sårbare og under et konstant forurensningspress, spesielt fra jordbruket.

Rio-konvensjonen forplikter oss

Nå er det snart 20 år siden kartlegginga av viktige naturtyper startet i Norge. Rio-konvensjonen fra 1992 forplikter alle land til å kjenne og ivareta sitt biologiske mangfold. Norge ratifiserte denne konvensjonen i 1993, men kartleggingsarbeidet kom ikke i gang før noen år seinere.

Startskuddet gikk med Stortingsmelding nr. 58 (1996-97): Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Der het det:

«Alle landets kommuner skal ha gjennomført kartlegging og verdiklassifisering av det biologiske mangfoldet på kommunens areal i løpet av år 2003.»

Målet ble ikke nådd, og det skulle gå mange år før alle kommuner i Hedmark hadde et førstegenerasjons naturtypekart. Men nå, nesten 15 år seinere, ligger data fra de fleste av landets kommuner inne i Naturbase, som er den sentrale databasen for lagring av slike data.

Kartlegginga av naturtyper har i mange år foregått etter «Kartleggingshåndbok nr. 13». Det meste som finnes av registreringer, foreligger etter denne modellen. Modellen beskriver 57 ulike naturtyper fordelt på 7 hovedtyper (myr, fjell, skog, kulturlandskap m.fl.). Nå er metodene revidert, og videre kartlegging skal skje i henhold til «NiN» (Naturtyper i Norge). Men i mange år ennå vil det være behov for de registreringene som allerede er gjort.

Under kartlegginga er det vurdert hvor viktig det enkelte området er for biologisk mangfold. Det enkelte område gis verdi, med inndeling i A-, B- og C-områder. A-områder er nasjonalt viktige og B-områder er regionalt viktige. C-områder, lokalt viktige områder, er også kartlagt.

Alle kommuner i Hedmark har naturtypekart

Hedmark var forholdsvis tidlig ute med sin kartlegging. Som nasjonal prøvekommune var Ringsaker den første Hedmarkskommunen som kartla områder med viktige naturtyper, ferskvann og rødlistearter i tillegg til viltområder i 1998. Seinere fikk alle kommunene i Hedmark økonomisk støtte fra staten til å gjennomføre kartlegging og verdisetting.

Lokaliteten Gitvola NV i Løten består av “gammel høyereliggende granskog”. Her finnes over 10 rødlistearter, og lokaliteten er karakterisert som svært viktig (A). Foto: Øivind Gammelmo, BioFokus.

Etter hvert som kartleggingsarbeidet gikk framover, ble det avdekket stort behov for justering av metoder og datastruktur. Kartfestinga var ofte unøyaktig, og det var alt for små ressurser til å gjøre et tilfredsstillende feltarbeid. De kommunene som var først ute, ble derfor sittende med mangelfulle data, og mye av materialet måtte kvalitetssikres og gjennomgås på nytt. I mai 2017 ble dette arbeidet fullført idet data fra Løten kommune ble lagt inn i Naturbase. Alle kommuner i Hedmark har dermed naturtypekart med god kvalitet selv om det fortsatt fins mangler.

I mai 2017 fantes det 4879 registrerte naturtypeområder i Hedmark fylke. Hvert registrerte område kalles en lokalitet, og det har sitt eget faktaark med kart og utfyllende beskrivelse i Naturbase. Tabellen nedenfor viser hvor mange lokaliteter hver kommune har med A-, B- og C-verdi. Noen lokaliteter strekker seg over kommunegrensene, derfor er de med to eller flere ganger i tabellen, og summen blir derfor større enn 4879:

Kommune	Verdi A	Verdi B	Verdi C	Antall lokaliteter
Alvdal	21	103	67	191
Eidskog	10	97	50	157
Elverum	26	78	155	259
Engerdal	32	75	53	160
Folldal	38	131	88	257
Grue	11	83	91	185
Hamar	24	75	57	156
Kongsvinger	12	214	44	270
Løten	20	98	47	165
Nord-Odal	9	59	91	159
Os	26	98	66	190
Rendalen	23	68	77	168
Ringsaker	103	234	173	510
Stange	40	154	259	453
Stor-Elvdal	31	56	45	132
Sør-Odal	15	135	61	211
Tolga	28	135	83	246
Trysil	37	131	152	320
Tynset	27	135	100	262
Våler	11	61	73	145
Åmot	36	92	50	178
Åsnes	9	88	60	157
Sum	589	2400	1942	4931

Tabellen viser ikke hele sannheten. En oversikt over kartleggingsstatus viser at det bare er omtrent en fjerdedel av arealet i Hedmark som er godt kartlagt for alle naturtyper. Heldigvis inneholder denne fjerdedelen de områdene der det på forhånd var forventet å finne størst naturverdier. Og de arealene som har størst utbyggingspress, er også av de som er best kartlagt.

Nesten halve Hedmarks areal må fortsatt kategoriseres som «ikke kartlagt». Her vil det opplagt finnes naturtyper som burde vært registrert og lagt inn i Naturbase.

Kunsten å ta vare på de viktigste verdiene

Hedmark har altså registrert 589 lokaliteter av nasjonal verdi, og kommunene har et stort ansvar for å ta vare på disse områdene. De må ta i bruk den kunnskapen som er skaffet til veie som en del av grunnlaget for alle typer arealforvaltning. Materialet må brukes aktivt i forbindelse med planlegging både etter planloven og etter alt sektorlovverk. På den måten kan en sikre det biologiske mangfoldet i framtida slik det legges opp til i naturmangfoldloven.

Noen av de aktuelle naturtypene har en spesiell form for beskyttelse. Disse kalles for «utvalgte naturtyper», og det er 340 slike lokaliteter i Hedmark. Det dreier seg i vårt fylke om naturtypene

• slåttemark (110)
• slåttemyr (17)
• hul eik (205)
• kalklindeskog (3)
• kalksjø (5)

Tallene i parentes viser hvor mange slike lokaliteter som er registrert i vårt fylke per april 2017. Alle har plikt til å unngå at lokaliteter med utvalgte naturtyper forringes, grunneiere og rettighetshavere så vel som kommuner og offentlige organer. Det settes store krav til aktsomhet, og det er utarbeidet handlingsplaner med mål og tiltak for å bevare verdiene i de enkelte naturtypene.

Vegen videre

Naturtypekartlegginga slik den har pågått i nesten 20 år, er snart historie. Den nye kartlegginga etter nye metoder er allerede i gang for fullt. Foreløpig mangler det noen grep for å gjøre dataene fra NiN like umiddelbart brukervennlige som data framskaffet etter den gamle metoden. Blant annet må det på plass et system for verdisetting av den enkelte lokalitet. Dette er en forutsetning for at kommuner, utbyggere og grunneiere skal kunne ta de hensyn som trengs for å oppfylle forpliktelsene i Rio-konvensjonen.

Mens vi venter på nye data, må de gamle vedlikeholdes og suppleres med ny kunnskap. Det er ingen tvil om at naturtyperegistreringene har vært et langt skritt framover for arbeidet med å ta vare på landets biologiske mangfold, for uten kunnskapsgrunnlag er det ikke mulig å drive kunnskapsbasert forvaltning.

Fremmede arter

Av rådgiver Suzanne Wien

«Fremmede arter?», tenker du. «Hva er egentlig det? Og er det egentlig så ille som alle skal ha det til?»

En fremmed art er en art som har kommet seg ut av sitt naturlige utbredelsesområde ved menneskelig hjelp. Som for eksempel harene som ble tatt med fra England og satt ut i Australia. Eller villplanten i Asia som ble solgt som hageplante til Norge. Disse artene ville ikke kunne overlevd en så lang reise uten menneskelig hjelp. Selv om artene så sprer seg selv videre fra det opprinnelige stedet de ble satt ut, er de fortsatt å regne som fremmede arter.

Figur 1: Den fremmede skadelige arten kjempespringfrø. Foto: Håkon Berg Sundet.

Arter blir konstant påvirket av hverandre og sine lokale miljøforhold. Gjennom årtusener har de tilpasset seg sine lokale klimaforhold og stedegne konkurrenter. Tre ting kan skje når man setter en fremmed art ut på ett nytt sted. Enten trives den ikke og dør, eller så trives den middels og finner sin plass, eller så trives den så godt at den tar over. En grunn til at fremmede arter trives er at de ofte ikke har noen naturlige fiender eller konkurrenter dit de kommer. Dette kan føre til at de sprer seg raskt, og at de artene som var der i utgangspunktet, blir fortrengt. Dette gir en reduksjon i det stedegne naturmangfoldet.

Til sammen er det påvist 2320 fremmede arter i norsk natur, og av disse kan 1080 formere seg. De fremmede artene som utgjør en trussel mot det biologiske mangfoldet, kalles fremmede skadelige arter. Artsdatabanken har laget en liste over disse artene kalt «svartelista», og det er derfor de ofte blir kalt svartelista arter. I 2012 stod det 217 arter på denne lista (miljøstatus.no).

Figur 2: Den fremmede skadelige arten kanadagullris. Foto: Catrine Curle.

Fremmede arter regnes som en av de største truslene mot naturmangfoldet i verden i dag. For ikke lenge siden ble det vedtatt et nytt regelverk etter naturmangfoldloven, ei forskrift som skal bidra til å unngå innførsel, utsetting og omsetning av fremmede skadelige arter. Med denne forskriften følger det 5 vedlegg som lister opp arter det følger spesielle bestemmelser til. Blant annet er det en liste over arter det er forbudt å innføre, omsette og sette ut.  Forbudet fører blant annet til at planter som hagelupin, rynkerose, kanadagullris og kjempespringfrø ikke lenger vil bli solgt på hagesentre.

Figur 3: Rynkerose langs Mjøsa. Foto: Kristine Schneede.

I Hedmark er det størst problemer med fremmede arter sør i fylket. Totalt er det registrert over 340 fremmede arter her, og de ti vanligste er kanadagås, hagelupin, fasan, stormaure, kjempespringfrø, kanadagullris, tunbalderbrå, vårpengeurt, vinterkarse og rødhyll (Artsdatabanken.no). Fylkesmannen får hvert år en sum som skal brukes på bekjempelse av fremmede arter utenfor verneområder. Denne potten deles ut til de som søker om midler til et godt bekjempelsesprosjekt. Det er stort sett kommuner som søker, men også private søkere har fått tildelt midler. De siste årene har midlene gått til bekjempelse av blant annet kjempespringfrø, edelgran og blåleddved.

«Hva kan jeg gjøre for å bidra?», tenker du kanskje nå. Vel, for det første kan du spørre om spredningsevnen der du kjøper planter, og be om naturvennlige alternativer. På denne måten lager du en naturvennlig hage, som ikke er en trussel mot naturmangfoldet for øvrig. For det andre kan du fjerne de fremmede skadelige artene du har i hagen fra før, eller i det minste følge nøye med, slik at de ikke sprer seg ut av hagen din. Dersom du finner dem utenfor hager, kan du røske dem opp og kaste dem i søpla. Vær også nøye med å ikke kaste noe hageavfall ut i naturen, det er ofte slik spredningen begynner. Den aller beste måten å kvitte seg med fremmede arter på, er å luke dem, legge dem i søppelsekker, og kaste dem på en gjenvinningsstasjon som tar imot slikt avfall.

Hvis du ønsker å lære mer om dette temaet kan du lese denne brosjyren om hagerømlinger eller Fylkesmannen i Hedmarks faktaark om fremmede skadelige arter.

Innledning til fagdag om ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon)

Av avdelingsdirektør Anne Cathrine Holth.
Innlegget åpnet en fagdag i Gjøvik den 29. mars 2017.

Jeg er veldig glad for at dere spurte meg om å åpne denne fagdagen. Jeg er glad hver gang noen vil at jeg skal si noe – da kan jeg formidle det jeg mener er viktige budskap og jeg kan møte folk og høre deres viktige budskap.

Jeg har forstått det slik at deltakere i dag hovedsakelig er PP-ansatte – ifølge nettsiden hvor fagdagen er omtalt.

Forrige lørdag var jeg på Sjusjøen, jeg så på Birkebeinerrennet. En flott dag med nydelig vær og i underkant av 7000 personer som hadde trent og forberedt seg til denne dagen.

Det er et enormt apparat i gang for å kunne gi løperne og oss tilskuere en god opplevelse. De som sitter hjemme og skal se dette på TV får se nærbilder av løpere i farta over fjellet.

Det skjedde det som ikke bør skje, en snøskuter kjørte på Martin J. Sundby.

Alle ble overrasket – ikke minst Sundby selv.

Overskriftene lød:

Høydramatisk i Birken – Sundby meid ned av snøskuter

Katastrofe – Martin Johnsrud Sundby ble meid ned i full fart

Karrieren kunne ha vært ødelagt

Martin kunne ha blitt hardt skadet

Dette vil få store konsekvenser

Disse overskriftene var å lese samtidig med at hovedpersonen selv reiste seg etter påkjørselen, fikk en ny stav, gikk i mål og vant. Hvor var katastrofen?

Hovedpersonen ønsket heller ikke å gjøre et så stort nummer ut av denne hendelsen da han ble intervjuet. Han hadde gått ut på siden av sporet – der hvor det var ment at snøskuterne skulle kjøre. Han snakket lite om uhellet (som han kalte det) og mer om rennet for øvrig – heldigvis.

Jeg synes det er trist at dette flotte arrangementet skal få de nevnte katastrofeoverskriftene. Selvsagt er det skummelt og meget uheldig at snøskutere kjører på deltakere, men denne deltakeren reiste seg og vant. Han fikk ikke en skramme. Jeg synes krisemaksimeringen er trist av flere årsaker – jeg synes synd på den stakkaren som kjørte snøskuteren, og som skulle gi oss alle de beste TV-bildene. Jeg synes det er synd at det flotte arrangementet får ett hovedfokus i media – katastrofen (som kun førte til en brukket skistav). Jeg synes det er aller mest synd at vi har et samfunn som leter etter kriser, gleder seg over bråk og trekker frem enhver mulighet for nettopp å sette søkelyset på dette.

La det være et utgangspunkt for min tilnærming til temaet dere skal befatte dere med i dag.

Jeg har et sterkt og intenst ønske om å kunne bidra til en bedre barndom og oppvekst for barn og unge eller for voksne som er i opplærings­situasjoner.

En viktig forutsetning for å lykkes er at vi har et inkluderende samfunn – både på nasjonalt nivå, men selvsagt også på gruppenivå i barnehagen eller i klassen. Et barn som ikke føler seg inkludert har ikke en lykkelig barndom. Et samfunn som preges av jakten på feil, krisemaksimering, rettigheter og kritiske vinklinger kan lett overskygge utvikling av mennesket som ansvarsfulle enkeltindivider, muligheter og optimisme – noe som må være på plass for å få til inkludering. Da begynner jeg å nærme meg deres utfordringer, arbeidsfelt og problemstillinger.

Hvordan skal vi – både dere som spesialister og vi andre – velge tilnærming til arbeidet for å oppnå inkludering – i skolen, i barnehagen eller i andre situasjoner.

I det området hvor vi satt som tilskuere forrige lørdag var det lite roping og heiing. Folk fulgte med, men det var ikke mye roping og heiing. Plutselig hørte vi heia Håkon, heia Håkon – da var det kronprinsen som kom forbi. Navnet hans ljomet fra før vi så ham. Jeg har ingen ting imot at vi heier på kronprinsen, men ærlig talt – er det en større bragd at han går på ski over fjellet enn at andre gjør det?

Det som virkelig var en bragd denne dagen, det var de som gikk på ski sammen med en person med oransje vest med påskriften guide. Bak eller foran disse personene kom det handikappede personer, bl.a. blinde. Det ble gitt tydelig og hyppige meldinger fra guiden slik at den blinde skulle komme seg over fjellet. Har dere sett de bratte utforkjøringene i siste del av Birken? Jeg tør ikke å kjøre der – om jeg så skulle ha vært alene. Jeg kan ikke fatte hvordan en blind person klarer eller tør, tett i tett med folk, uten skispor både her og der mot slutten av dagen, å kjøre de bratte utforkjøringene. Hvem er det som fortjener heiarop? Hvem er det som fortjener førstesiden i avisen?

I avdelingen hos oss bruker vi et Prøysen-sitat mye – en skal ikke setta seg å vente på å få det bra. En skal hjælpe tel det en kæin for å få vara med på livet.

Jeg mener at målsettingen for alle mennesker er å bidra det de kan, og da må de se mulighetene, ikke begrensningene – i et inkluderende miljø.

Jeg er glad for rettigheter for de som trenger det, dette er avgjørende rettigheter for mennesker. Derfor trekker jeg gjerne frem lovverket og gjør alt jeg kan for at dette skal følges. Jeg er imidlertid redd for et samfunn hvor rettighetene trekkes frem som grunnlag for barn og unges opplæring eller opphold i barnehage. Det er menneskets muligheter som er det vesentlige, og som må være grunnlaget for både deres og mitt arbeid.

Veilederen i alternativ og supplerende kommunikasjon – ASK – sier en del om hva dette er – som fagfelt. Den har også en tydeliggjøring på elevers rettigheter. Dette er viktig å vite om, men jeg ønsker meg et samfunn hvor vi alle søker muligheter, hvor vi alle er gode på samarbeid for å få den blinde gjennom Birken, for å få heieropene til alle deltakerne i Birken like sterke. Jeg ønsker meg en skole for alle barn – døve, blinde, funksjonsfriske, i rullestol, psykisk syke eller med fysiske sykdommer – hvor vi alle bruker regelverket som en rettesnor for hvilket ansvar som kan påhvile både hjem og kommune.

Jeg ønsker meg fokus på målsettingen for den blinde som skal gå Birken, hvor alle som bidrar i planleggingen gjør hver sin oppgave, hvor guiden gjør sin oppgave, men hvor den blinde selv tar så mye ansvar som mulig. Jeg ønsker meg at regelverket følges slik at den blinde får alle muligheter – gjennom hele løypa – og gjennom hele livet.

Med godt fungerende samarbeid er det ikke behov for å trekke frem rettighetene som grunnlag for tilrettelegging. Min erfaring fra mange vanskelige saker er at samarbeidet ikke fungerer slik at konflikter oppstår. Tilliten til hjelpeapparatet forsvinner, noen i hjelpeapparatet – ofte PPT – må ta part i saken – permene med sakspapirer blir tykkere og tykkere – årene går… Partene står på hver sin tue med loven i hånd. Dette er ikke konstruktivt.

Med et godt fungerende samarbeid for én enkeltperson har alle som deltar i samarbeidet målsettingen som skal gi personen et enda bedre liv fremme til enhver tid. Hvis godt kvalifiserte fagmennesker som dere, som lærere, rektorer, barnehagelærere gjør jobben sin ut i et godt samarbeid, ble det mindre behov for å ha fokuset på rettigheter.

Det er på denne måten samarbeid bør fungere. Hvorfor sier jeg dette? Jo, fordi vi har et samfunn hvor ordet katastrofe trekkes frem når en skistav brekker. Vi har et samfunn hvor rettigheter stadig oftere blir trukket frem samtidig med at flere og flere havner utenfor fellesskapet. Jeg er helt sikker på at det har en sammenheng.

For at guiden for den blinde skal kunne være en god guide blant 6-7000 andre birkebeinere, må han eller hun ha kompetanse. Jeg hørte en av dem beskrive kommende bakke, hvor nærmeste deltaker befant seg, hvordan løypa svingte osv. Jeg var så imponert. Hvilken oversikt, hvilken kompetanse – og vedkommende – guiden selv – skulle jo også gå skirennet.

Guiden måtte vite mye om personen han var guide for – som kan være synonymt med et av punktene i veilederen:
– om kjennskapet til eleven

Guiden må kjenne omfanget av hjelpebehovet – også gjenkjennbart med innholdet i veilederen – jeg er sikker på at den blinde i skiløypa ikke vil ha for mye hjelp.

Dette er direkte overførbart til deres jobb. Dere skal arbeide slik at støtten rundt det enkelte barn eller voksen kompenserer for det barnet ikke har mulighet til å klare selv, men, i mine øyne, er det et mål at denne støtten ikke går utover det det er behov for. Ikke for å spare penger, men for å gi den blinde mulighet til å gå Birken selv – med et selvstendig pågangsmot hvor reglene følges, men hvor mulighetsperspektivet er det som alltid står øverst på sakslista.

Takk for at dere hver eneste dag bidrar til at de som trenger noe ekstra kan få utvikle seg. Hvis deres kompetanse er tilstrekkelig på detaljnivå samtidig som vi alle jobber for at alle heies på like mye, så vil stadig flere barn og unge om en stund kunne gjennomføre Birken. Denne fagdagen skal bidra til at deres kompetanse økes.

Lykke til videre med viktig arbeid. Jeg ønsker dere en god dag her på Gjøvik. Tusen takk for meg.