Kartlegging av biologisk mangfold i snart 20 år

jan

Av senioringeniør Jan Schrøder

Gjennom kartlegginga av viktige naturtyper i Hedmark har vi fått registrert mye av den viktigste truede og sårbare naturen i fylket. Nå vet vi hvor i Hedmark mange av disse verdiene finnes. Dermed kan vi unngå at de blir ødelagt for alltid gjennom utbygging og andre inngrep som ikke kan reverseres.

Vi vet for eksempel at det er minst tre kalksjøer i fylket, Frognertjernet i Hamar, Stavsjøen i Ringsaker og Nordsveoddendammen i Stange. Kalksjøer er en sjelden naturtype som er levested for mange truede og sårbare arter. Flere av disse artene er svært kalkkrevende og lever bare i slike sjøer.

De såkalte kransalgene er spesielt utsatt. Som for så mange truede arter er den største trusselen at leveområdet deres blir forringet eller ødelagt, og kransalgene er helt avhengige av kalksjøene. Denne typen innsjøer har et svært høyt kalsiuminnhold, men de er ikke spesielt rike på andre næringsstoffer. Kalksjøer er relativt lite undersøkt i Norge. I tillegg er de små, sårbare og under et konstant forurensningspress, spesielt fra jordbruket.

Rio-konvensjonen forplikter oss

Nå er det snart 20 år siden kartlegginga av viktige naturtyper startet i Norge. Rio-konvensjonen fra 1992 forplikter alle land til å kjenne og ivareta sitt biologiske mangfold. Norge ratifiserte denne konvensjonen i 1993, men kartleggingsarbeidet kom ikke i gang før noen år seinere.

Startskuddet gikk med Stortingsmelding nr. 58 (1996-97): Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Der het det:

«Alle landets kommuner skal ha gjennomført kartlegging og verdiklassifisering av det biologiske mangfoldet på kommunens areal i løpet av år 2003.»

Målet ble ikke nådd, og det skulle gå mange år før alle kommuner i Hedmark hadde et førstegenerasjons naturtypekart. Men nå, nesten 15 år seinere, ligger data fra de fleste av landets kommuner inne i Naturbase, som er den sentrale databasen for lagring av slike data.

Kartlegginga av naturtyper har i mange år foregått etter «Kartleggingshåndbok nr. 13». Det meste som finnes av registreringer, foreligger etter denne modellen. Modellen beskriver 57 ulike naturtyper fordelt på 7 hovedtyper (myr, fjell, skog, kulturlandskap m.fl.). Nå er metodene revidert, og videre kartlegging skal skje i henhold til «NiN» (Naturtyper i Norge). Men i mange år ennå vil det være behov for de registreringene som allerede er gjort.

Under kartlegginga er det vurdert hvor viktig det enkelte området er for biologisk mangfold. Det enkelte område gis verdi, med inndeling i A-, B- og C-områder. A-områder er nasjonalt viktige og B-områder er regionalt viktige. C-områder, lokalt viktige områder, er også kartlagt.

Alle kommuner i Hedmark har naturtypekart

Hedmark var forholdsvis tidlig ute med sin kartlegging. Som nasjonal prøvekommune var Ringsaker den første Hedmarkskommunen som kartla områder med viktige naturtyper, ferskvann og rødlistearter i tillegg til viltområder i 1998. Seinere fikk alle kommunene i Hedmark økonomisk støtte fra staten til å gjennomføre kartlegging og verdisetting.

Gitvola NV

Lokaliteten Gitvola NV i Løten består av “gammel høyereliggende granskog”. Her finnes over 10 rødlistearter, og lokaliteten er karakterisert som svært viktig (A). Foto: Øivind Gammelmo, BioFokus.

Etter hvert som kartleggingsarbeidet gikk framover, ble det avdekket stort behov for justering av metoder og datastruktur. Kartfestinga var ofte unøyaktig, og det var alt for små ressurser til å gjøre et tilfredsstillende feltarbeid. De kommunene som var først ute, ble derfor sittende med mangelfulle data, og mye av materialet måtte kvalitetssikres og gjennomgås på nytt. I mai 2017 ble dette arbeidet fullført idet data fra Løten kommune ble lagt inn i Naturbase. Alle kommuner i Hedmark har dermed naturtypekart med god kvalitet selv om det fortsatt fins mangler.

I mai 2017 fantes det 4879 registrerte naturtypeområder i Hedmark fylke. Hvert registrerte område kalles en lokalitet, og det har sitt eget faktaark med kart og utfyllende beskrivelse i Naturbase. Tabellen nedenfor viser hvor mange lokaliteter hver kommune har med A-, B- og C-verdi. Noen lokaliteter strekker seg over kommunegrensene, derfor er de med to eller flere ganger i tabellen, og summen blir derfor større enn 4879:

Kommune Verdi A Verdi B Verdi C Antall lokaliteter
Alvdal 21 103 67 191
Eidskog 10 97 50 157
Elverum 26 78 155 259
Engerdal 32 75 53 160
Folldal 38 131 88 257
Grue 11 83 91 185
Hamar 24 75 57 156
Kongsvinger 12 214 44 270
Løten 20 98 47 165
Nord-Odal 9 59 91 159
Os 26 98 66 190
Rendalen 23 68 77 168
Ringsaker 103 234 173 510
Stange 40 154 259 453
Stor-Elvdal 31 56 45 132
Sør-Odal 15 135 61 211
Tolga 28 135 83 246
Trysil 37 131 152 320
Tynset 27 135 100 262
Våler 11 61 73 145
Åmot 36 92 50 178
Åsnes 9 88 60 157
Sum 589 2400 1942 4931

Tabellen viser ikke hele sannheten. En oversikt over kartleggingsstatus viser at det bare er omtrent en fjerdedel av arealet i Hedmark som er godt kartlagt for alle naturtyper. Heldigvis inneholder denne fjerdedelen de områdene der det på forhånd var forventet å finne størst naturverdier. Og de arealene som har størst utbyggingspress, er også av de som er best kartlagt.

Nesten halve Hedmarks areal må fortsatt kategoriseres som «ikke kartlagt». Her vil det opplagt finnes naturtyper som burde vært registrert og lagt inn i Naturbase.

Kunsten å ta vare på de viktigste verdiene

Hedmark har altså registrert 589 lokaliteter av nasjonal verdi, og kommunene har et stort ansvar for å ta vare på disse områdene. De må ta i bruk den kunnskapen som er skaffet til veie som en del av grunnlaget for alle typer arealforvaltning. Materialet må brukes aktivt i forbindelse med planlegging både etter planloven og etter alt sektorlovverk. På den måten kan en sikre det biologiske mangfoldet i framtida slik det legges opp til i naturmangfoldloven.

Noen av de aktuelle naturtypene har en spesiell form for beskyttelse. Disse kalles for «utvalgte naturtyper», og det er 340 slike lokaliteter i Hedmark. Det dreier seg i vårt fylke om naturtypene

  • slåttemark (110)
  • slåttemyr (17)
  • hul eik (205)
  • kalklindeskog (3)
  • kalksjø (5)

Tallene i parentes viser hvor mange slike lokaliteter som er registrert i vårt fylke per april 2017. Alle har plikt til å unngå at lokaliteter med utvalgte naturtyper forringes, grunneiere og rettighetshavere så vel som kommuner og offentlige organer. Det settes store krav til aktsomhet, og det er utarbeidet handlingsplaner med mål og tiltak for å bevare verdiene i de enkelte naturtypene.

Vegen videre

Naturtypekartlegginga slik den har pågått i nesten 20 år, er snart historie. Den nye kartlegginga etter nye metoder er allerede i gang for fullt. Foreløpig mangler det noen grep for å gjøre dataene fra NiN like umiddelbart brukervennlige som data framskaffet etter den gamle metoden. Blant annet må det på plass et system for verdisetting av den enkelte lokalitet. Dette er en forutsetning for at kommuner, utbyggere og grunneiere skal kunne ta de hensyn som trengs for å oppfylle forpliktelsene i Rio-konvensjonen.

Mens vi venter på nye data, må de gamle vedlikeholdes og suppleres med ny kunnskap. Det er ingen tvil om at naturtyperegistreringene har vært et langt skritt framover for arbeidet med å ta vare på landets biologiske mangfold, for uten kunnskapsgrunnlag er det ikke mulig å drive kunnskapsbasert forvaltning.

Publisert i biologisk mangfold, miljøvern, naturmangfold | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fremmede arter

Suzanne Wien

Av rådgiver Suzanne Wien

«Fremmede arter?», tenker du. «Hva er egentlig det? Og er det egentlig så ille som alle skal ha det til?»

En fremmed art er en art som har kommet seg ut av sitt naturlige utbredelsesområde ved menneskelig hjelp. Som for eksempel harene som ble tatt med fra England og satt ut i Australia. Eller villplanten i Asia som ble solgt som hageplante til Norge. Disse artene ville ikke kunne overlevd en så lang reise uten menneskelig hjelp. Selv om artene så sprer seg selv videre fra det opprinnelige stedet de ble satt ut, er de fortsatt å regne som fremmede arter.

KjempespringfrøHBS
Figur 1: Den fremmede skadelige arten kjempespringfrø. Foto: Håkon Berg Sundet.

Arter blir konstant påvirket av hverandre og sine lokale miljøforhold. Gjennom årtusener har de tilpasset seg sine lokale klimaforhold og stedegne konkurrenter. Tre ting kan skje når man setter en fremmed art ut på ett nytt sted. Enten trives den ikke og dør, eller så trives den middels og finner sin plass, eller så trives den så godt at den tar over. En grunn til at fremmede arter trives er at de ofte ikke har noen naturlige fiender eller konkurrenter dit de kommer. Dette kan føre til at de sprer seg raskt, og at de artene som var der i utgangspunktet, blir fortrengt. Dette gir en reduksjon i det stedegne naturmangfoldet.

Til sammen er det påvist 2320 fremmede arter i norsk natur, og av disse kan 1080 formere seg. De fremmede artene som utgjør en trussel mot det biologiske mangfoldet, kalles fremmede skadelige arter. Artsdatabanken har laget en liste over disse artene kalt «svartelista», og det er derfor de ofte blir kalt svartelista arter. I 2012 stod det 217 arter på denne lista (miljøstatus.no).

Kanadagullris
Figur 2: Den fremmede skadelige arten kanadagullris. Foto: Catrine Curle.

Fremmede arter regnes som en av de største truslene mot naturmangfoldet i verden i dag. For ikke lenge siden ble det vedtatt et nytt regelverk etter naturmangfoldloven, ei forskrift som skal bidra til å unngå innførsel, utsetting og omsetning av fremmede skadelige arter. Med denne forskriften følger det 5 vedlegg som lister opp arter det følger spesielle bestemmelser til. Blant annet er det en liste over arter det er forbudt å innføre, omsette og sette ut.  Forbudet fører blant annet til at planter som hagelupin, rynkerose, kanadagullris og kjempespringfrø ikke lenger vil bli solgt på hagesentre.

RynkeroseFigur 3: Rynkerose langs Mjøsa. Foto: Kristine Schneede.

I Hedmark er det størst problemer med fremmede arter sør i fylket. Totalt er det registrert over 340 fremmede arter her, og de ti vanligste er kanadagås, hagelupin, fasan, stormaure, kjempespringfrø, kanadagullris, tunbalderbrå, vårpengeurt, vinterkarse og rødhyll (Artsdatabanken.no). Fylkesmannen får hvert år en sum som skal brukes på bekjempelse av fremmede arter utenfor verneområder. Denne potten deles ut til de som søker om midler til et godt bekjempelsesprosjekt. Det er stort sett kommuner som søker, men også private søkere har fått tildelt midler. De siste årene har midlene gått til bekjempelse av blant annet kjempespringfrø, edelgran og blåleddved.

«Hva kan jeg gjøre for å bidra?», tenker du kanskje nå. Vel, for det første kan du spørre om spredningsevnen der du kjøper planter, og be om naturvennlige alternativer. På denne måten lager du en naturvennlig hage, som ikke er en trussel mot naturmangfoldet for øvrig. For det andre kan du fjerne de fremmede skadelige artene du har i hagen fra før, eller i det minste følge nøye med, slik at de ikke sprer seg ut av hagen din. Dersom du finner dem utenfor hager, kan du røske dem opp og kaste dem i søpla. Vær også nøye med å ikke kaste noe hageavfall ut i naturen, det er ofte slik spredningen begynner. Den aller beste måten å kvitte seg med fremmede arter på, er å luke dem, legge dem i søppelsekker, og kaste dem på en gjenvinningsstasjon som tar imot slikt avfall.

Hvis du ønsker å lære mer om dette temaet kan du lese denne brosjyren om hagerømlinger eller Fylkesmannen i Hedmarks faktaark om fremmede skadelige arter.

Publisert i biologisk mangfold, fremmede arter, miljøvern, naturmangfold | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Innledning til fagdag om ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon)

Anne Cathrine Holth

Av avdelingsdirektør Anne Cathrine Holth.
Innlegget åpnet en fagdag i Gjøvik den 29. mars 2017.

Jeg er veldig glad for at dere spurte meg om å åpne denne fagdagen. Jeg er glad hver gang noen vil at jeg skal si noe – da kan jeg formidle det jeg mener er viktige budskap og jeg kan møte folk og høre deres viktige budskap.

Jeg har forstått det slik at deltakere i dag hovedsakelig er PP-ansatte – ifølge nettsiden hvor fagdagen er omtalt.

Forrige lørdag var jeg på Sjusjøen, jeg så på Birkebeinerrennet. En flott dag med nydelig vær og i underkant av 7000 personer som hadde trent og forberedt seg til denne dagen.

Det er et enormt apparat i gang for å kunne gi løperne og oss tilskuere en god opplevelse. De som sitter hjemme og skal se dette på TV får se nærbilder av løpere i farta over fjellet.

Det skjedde det som ikke bør skje, en snøskuter kjørte på Martin J. Sundby.

Alle ble overrasket – ikke minst Sundby selv.

Overskriftene lød:

Høydramatisk i Birken – Sundby meid ned av snøskuter

Katastrofe – Martin Johnsrud Sundby ble meid ned i full fart

Karrieren kunne ha vært ødelagt

Martin kunne ha blitt hardt skadet

Dette vil få store konsekvenser

Disse overskriftene var å lese samtidig med at hovedpersonen selv reiste seg etter påkjørselen, fikk en ny stav, gikk i mål og vant. Hvor var katastrofen?

Hovedpersonen ønsket heller ikke å gjøre et så stort nummer ut av denne hendelsen da han ble intervjuet. Han hadde gått ut på siden av sporet – der hvor det var ment at snøskuterne skulle kjøre. Han snakket lite om uhellet (som han kalte det) og mer om rennet for øvrig – heldigvis.

Jeg synes det er trist at dette flotte arrangementet skal få de nevnte katastrofeoverskriftene. Selvsagt er det skummelt og meget uheldig at snøskutere kjører på deltakere, men denne deltakeren reiste seg og vant. Han fikk ikke en skramme. Jeg synes krisemaksimeringen er trist av flere årsaker – jeg synes synd på den stakkaren som kjørte snøskuteren, og som skulle gi oss alle de beste TV-bildene. Jeg synes det er synd at det flotte arrangementet får ett hovedfokus i media – katastrofen (som kun førte til en brukket skistav). Jeg synes det er aller mest synd at vi har et samfunn som leter etter kriser, gleder seg over bråk og trekker frem enhver mulighet for nettopp å sette søkelyset på dette.

La det være et utgangspunkt for min tilnærming til temaet dere skal befatte dere med i dag.

Jeg har et sterkt og intenst ønske om å kunne bidra til en bedre barndom og oppvekst for barn og unge eller for voksne som er i opplærings­situasjoner.

En viktig forutsetning for å lykkes er at vi har et inkluderende samfunn – både på nasjonalt nivå, men selvsagt også på gruppenivå i barnehagen eller i klassen. Et barn som ikke føler seg inkludert har ikke en lykkelig barndom. Et samfunn som preges av jakten på feil, krisemaksimering, rettigheter og kritiske vinklinger kan lett overskygge utvikling av mennesket som ansvarsfulle enkeltindivider, muligheter og optimisme – noe som må være på plass for å få til inkludering. Da begynner jeg å nærme meg deres utfordringer, arbeidsfelt og problemstillinger.

Hvordan skal vi – både dere som spesialister og vi andre – velge tilnærming til arbeidet for å oppnå inkludering – i skolen, i barnehagen eller i andre situasjoner.

I det området hvor vi satt som tilskuere forrige lørdag var det lite roping og heiing. Folk fulgte med, men det var ikke mye roping og heiing. Plutselig hørte vi heia Håkon, heia Håkon – da var det kronprinsen som kom forbi. Navnet hans ljomet fra før vi så ham. Jeg har ingen ting imot at vi heier på kronprinsen, men ærlig talt – er det en større bragd at han går på ski over fjellet enn at andre gjør det?

Det som virkelig var en bragd denne dagen, det var de som gikk på ski sammen med en person med oransje vest med påskriften guide. Bak eller foran disse personene kom det handikappede personer, bl.a. blinde. Det ble gitt tydelig og hyppige meldinger fra guiden slik at den blinde skulle komme seg over fjellet. Har dere sett de bratte utforkjøringene i siste del av Birken? Jeg tør ikke å kjøre der – om jeg så skulle ha vært alene. Jeg kan ikke fatte hvordan en blind person klarer eller tør, tett i tett med folk, uten skispor både her og der mot slutten av dagen, å kjøre de bratte utforkjøringene. Hvem er det som fortjener heiarop? Hvem er det som fortjener førstesiden i avisen?

I avdelingen hos oss bruker vi et Prøysen-sitat mye – en skal ikke setta seg å vente på å få det bra. En skal hjælpe tel det en kæin for å få vara med på livet.

Jeg mener at målsettingen for alle mennesker er å bidra det de kan, og da må de se mulighetene, ikke begrensningene – i et inkluderende miljø.

Jeg er glad for rettigheter for de som trenger det, dette er avgjørende rettigheter for mennesker. Derfor trekker jeg gjerne frem lovverket og gjør alt jeg kan for at dette skal følges. Jeg er imidlertid redd for et samfunn hvor rettighetene trekkes frem som grunnlag for barn og unges opplæring eller opphold i barnehage. Det er menneskets muligheter som er det vesentlige, og som må være grunnlaget for både deres og mitt arbeid.

Veilederen i alternativ og supplerende kommunikasjon – ASK – sier en del om hva dette er – som fagfelt. Den har også en tydeliggjøring på elevers rettigheter. Dette er viktig å vite om, men jeg ønsker meg et samfunn hvor vi alle søker muligheter, hvor vi alle er gode på samarbeid for å få den blinde gjennom Birken, for å få heieropene til alle deltakerne i Birken like sterke. Jeg ønsker meg en skole for alle barn – døve, blinde, funksjonsfriske, i rullestol, psykisk syke eller med fysiske sykdommer – hvor vi alle bruker regelverket som en rettesnor for hvilket ansvar som kan påhvile både hjem og kommune.

Jeg ønsker meg fokus på målsettingen for den blinde som skal gå Birken, hvor alle som bidrar i planleggingen gjør hver sin oppgave, hvor guiden gjør sin oppgave, men hvor den blinde selv tar så mye ansvar som mulig. Jeg ønsker meg at regelverket følges slik at den blinde får alle muligheter – gjennom hele løypa – og gjennom hele livet.

Med godt fungerende samarbeid er det ikke behov for å trekke frem rettighetene som grunnlag for tilrettelegging. Min erfaring fra mange vanskelige saker er at samarbeidet ikke fungerer slik at konflikter oppstår. Tilliten til hjelpeapparatet forsvinner, noen i hjelpeapparatet – ofte PPT – må ta part i saken – permene med sakspapirer blir tykkere og tykkere – årene går… Partene står på hver sin tue med loven i hånd. Dette er ikke konstruktivt.

Med et godt fungerende samarbeid for én enkeltperson har alle som deltar i samarbeidet målsettingen som skal gi personen et enda bedre liv fremme til enhver tid. Hvis godt kvalifiserte fagmennesker som dere, som lærere, rektorer, barnehagelærere gjør jobben sin ut i et godt samarbeid, ble det mindre behov for å ha fokuset på rettigheter.

Det er på denne måten samarbeid bør fungere. Hvorfor sier jeg dette? Jo, fordi vi har et samfunn hvor ordet katastrofe trekkes frem når en skistav brekker. Vi har et samfunn hvor rettigheter stadig oftere blir trukket frem samtidig med at flere og flere havner utenfor fellesskapet. Jeg er helt sikker på at det har en sammenheng.

For at guiden for den blinde skal kunne være en god guide blant 6-7000 andre birkebeinere, må han eller hun ha kompetanse. Jeg hørte en av dem beskrive kommende bakke, hvor nærmeste deltaker befant seg, hvordan løypa svingte osv. Jeg var så imponert. Hvilken oversikt, hvilken kompetanse – og vedkommende – guiden selv – skulle jo også gå skirennet.

Guiden måtte vite mye om personen han var guide for – som kan være synonymt med et av punktene i veilederen:
– om kjennskapet til eleven

Guiden må kjenne omfanget av hjelpebehovet – også gjenkjennbart med innholdet i veilederen – jeg er sikker på at den blinde i skiløypa ikke vil ha for mye hjelp.

Dette er direkte overførbart til deres jobb. Dere skal arbeide slik at støtten rundt det enkelte barn eller voksen kompenserer for det barnet ikke har mulighet til å klare selv, men, i mine øyne, er det et mål at denne støtten ikke går utover det det er behov for. Ikke for å spare penger, men for å gi den blinde mulighet til å gå Birken selv – med et selvstendig pågangsmot hvor reglene følges, men hvor mulighetsperspektivet er det som alltid står øverst på sakslista.

Takk for at dere hver eneste dag bidrar til at de som trenger noe ekstra kan få utvikle seg. Hvis deres kompetanse er tilstrekkelig på detaljnivå samtidig som vi alle jobber for at alle heies på like mye, så vil stadig flere barn og unge om en stund kunne gjennomføre Birken. Denne fagdagen skal bidra til at deres kompetanse økes.

Lykke til videre med viktig arbeid. Jeg ønsker dere en god dag her på Gjøvik. Tusen takk for meg.

Publisert i barnehage, oppvekst, skole, utdanning | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Klima – felles innsats er nødvendig

Av rådgiver Ane Christensen Tange

I uke 12 arrangerte Miljødirektoratet den årlige miljøfagkonferansen for rådgivere hos landets fylkesmenn. Tema for dag 3 var klima. Vi fikk høre om klimagassutslipp og arealbruksendringer, erfaringer fra ulike embeter og om hvordan Norge skal nå målene om å bli et lavutslippssamfunn. Fylkesmannen har fått et tydelig oppdrag om å følge opp arbeidet med klimagassreduksjon og tilpasning til et endret klima. En viktig medspiller i denne sammenhengen er kommunene. De har virkemidler gjennom lover og forskrifter, men ikke minst er de en viktig samfunnsaktør, med god dialog med sine innbyggere.

«Et langsiktig og målrettet samarbeid mellom stat, fylke, kommune og innbyggere må til for å bli et lavutslippssamfunn» fikk vi høre fra Hege Westskog hos Cicero. Hedmark har god tradisjon for samarbeid og dugnad, også innenfor miljøområdet. Mjøsaksjonen på 1970- og 80-tallet er et godt eksempel. Felles innsats har gitt oss en renere Mjøsa. Kommune kan gjennom sitt arbeid med energi- og klimaplaner legge grunnlaget for en felles innsats i sitt lokalsamfunn.

Den globale gjennomsnittstemperaturen øker, og økningen har vært størst de siste femti årene. Snø og is smelter, og havet stiger og blir surere. Konsekvensene av klimaendringene kan bli alvorlige, både for mennesker og naturen (miljøstatus.no). Hvor mye temperaturen vil øke i framtida, vil blant annet avhenge av hvor mye klimagasser vi slipper ut. Ifølge FNs klimapanel forventes det at temperaturen vil øke med mer enn 1,5 grader, men trolig ikke med mer enn 4 grader fram til 2100 (sammenlignet med 1850-1900).

Klimagassutslippene i Norge har økt med litt over fire prosent fra 1990 til 2015, og ca. 83 prosent av de totale klimagassutslippene er CO2. I 2015 ble det sluppet ut 53,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i Norge. Det er 1,1 prosent – eller 0,6 millioner tonn – mer enn i 2014. Økningen fra 2014 til 2015 skyldes først og fremst økte utslipp fra olje- og gassutvinning. Det var også økte utslipp fra industri, der særlig oljeraffinering og produksjon av kunstgjødsel bidro til økte CO2-utslipp.

Nasjonale mål:

  1. Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050.
  2. Norge skal være karbonnøytralt i 2050.
  3. Norge vil på vilkår ta på seg ei forplikting om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990.
  4. Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet seinest i 2030. Det innebærer at Norge skal stå for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030.
  5. Norge skal fram til 2020 kutte i de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990.
  6. Reduserte utslipp av klimagasser fra avskoging og skogdegradering i utviklingsland, i samsvar med bærekraftig utvikling.
  7. Samfunnet skal forberedes på og tilpasses til klimaendringene.

Forventede klimaendringer i Hedmark

Flomsteinen ved Glomma i Elverum

Flomsteinen ved Glomma i Elverum 23. mai 2013. Foto: Fylkesmannen i Hedmark.

Også i Hedmark vil vi få klimaendringer. Lavereliggende deler av Hedmark har relativt kalde vintre og varme somre. De laveste minimumstemperaturene kan komme ned i -40 °C, mens det på varme sommerdager kan bli over 30 varmegrader i dalstrøkene. Beregninger for Hedmark viser at årstemperaturen vil øke med ca. 4,5 °C, og at nedbøren vil øke med ca. 15 prosent fram mot slutten av dette århundret. Nedbørintensiteten vil øke på dager med kraftig nedbør, og dager med mye nedbør kommer hyppigere. Både temperatur og nedbør beregnes å øke mest om vinteren og våren, og minst om sommeren. Når det gjelder vind, beregnes ingen store endringer, men usikkerheten er stor.

Et endret klima vil blant annet ha effekt på flom, skred og overvann. Gradvis reduserte snømengder vil gi gradvis mindre snøsmelteflommer mens mer nedbør som regn vil føre til at regnflommene blir større. Økt forekomst av lokal, intens nedbør øker sannsynligheten for flom i tettbygde strøk og i små bratte vassdrag som reagerer raskt på regn. Man må være spesielt oppmerksom på at mindre bekker og elver kan finne nye flomveier. Anbefalt klimapåslag på flomvannføring er 0 prosent i hovedløpet til Glomma, Mjøsa og andre store nedbørfelt. Minst 20 prosent klimapåslag anbefales for mindre nedbørfelt. Skredfaren er sterkt knyttet til lokale terrengforhold, men været er en av de viktigste utløsningsfaktorene for skred. I bratt terreng vil klimautviklingen kunne gi økt hyppighet av skred som er knyttet til regnskyll/flom og snøfall. Dette gjelder først og fremst jordskred, flomskred og sørpeskred. Utfordringene med overvann ventes å bli større enn i dag, og det er derfor viktig å ta hensyn til dette i overvannsplanleggingen.

Dette er viktige forutsetninger som kommunene og andre samfunnsaktører må ta hensyn til i forbindelse med arealbruk og planlegging. I regionalplan for samfunnssikkerhet og beredskap beskriver Fylkesmannen i Hedmark og Hedmark fylkeskommune viktige tiltak for å forberede Hedmarkssamfunnet på et endret klima. Klimaendringene vil få konsekvenser for flere samfunnsområder. Infrastruktur og bygg representerer store materielle verdier, og samfunnet er avhengig av at infrastrukturen fungerer. Mye av infrastrukturen er utsatt for vær og vind og vil være sterkt utsatt i et endret klima. Sårbarhet varierer mellom sektorer. Mangel på vedlikehold og utbedring er likevel en stor felles utfordring som blir forsterket av klimaendringene.

I løpet av våren vil Norsk klimaservicesenter lansere klimaprofil for Hedmark. Den gir et kortfattet sammendrag av klimaet, forventede klimaendringer og klimautfordringer i Hedmark. Den er ment som kunnskapsgrunnlag og hjelpemiddel i overordnet planlegging, samt som supplement til Klimahjelperen.

paraply

Mer nedbør som regn gir flere regnflommer. Foto: Scanpix.

Klimagassutslipp i Hedmark

Det totale utslippet av klimagasser i Hedmark fylke var på 1,2 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2013. Det tilsvarte 2,2 prosent av Norges utslipp (3 prosent hvis man utelater olje- og gassvirksomhet).  Transport står for den største andelen av klimagassutslippene med til sammen 49 prosent i Hedmark. Jordbruk følger på en andreplass med 26 prosent. Per innbygger utgjør utslippene i Hedmark 13,5 tonn CO2-ekvivalenter i 2013. Til sammenligning er tilsvarende tall for Oslo 2,25 tonn og Norge 10,8 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger. Det betyr at vi ligger over landsgjennomsnittet og har en del å strekke oss etter. Det beskriver også utfordringene med spredt bosetting og lange reiseavstander i Hedmark.

klimagassutslippHedmark

Klimagassutslipp i Hedmark 2013. Kilde: SSB.

SSB har nettopp publisert kommunefordelte utslippstall for klimagasser med utslipp fra alle tilgjengelige utslippskilder for 2015. Datasettet inneholder data for årene 2009, 2011, 2013 og 2015. Tallene kan brukes av kommunene som grunnlag for sine energi- og klimaplaner.

 Norges klimagassregnskap

  • Inkluderer alle utslipp og opptak fra nasjonalt territorium, blant annet industri, transport, energibruk, jordbruk og skog og andre landarealer
  • Utslipp fra skip og fly i internasjonal trafikk er ikke med
  • Regnskapet er en sammenstilling av utslippstallene som er rapportert fra de største industribedriftene og av beregninger på grunnlag av produksjon eller forbruk (f.eks. antall tonn solgt fyringsolje) og utslippsfaktorer (f.eks. tonn CO2 per tonn fyringsolje)
  • Fordi sammenstillingen tar tid, ligger siste år med utslippstall ofte tilbake i tid
  • SSB, NIBIO og Miljødirektoratet utarbeider regnskapet i tråd med FNs vedtatte internasjonale retningslinjer for rapportering
  • Norge rapporterer årlig sitt klimagassregnskap til FNs Klimakonvensjon og Kyotoprotokollen

CO2-ekvivalenter:

Benevning som brukes for å kunne sammenligne de ulike klimagassenes evne til å varme opp atmosfæren. Klimagassene regnes om til CO2-verdier som kalles CO2-ekvivalenter. GWP (globalt oppvarmingspotensial) brukes som omregningsfaktor.

Kommunene i Hedmark tar Klimasats

Kommuner og fylkeskommuner kan søke om midler til tiltak som reduserer utslipp av klimagasser og bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet. Midlene skal gå til noen av de beste prosjektene for klimagassreduksjon og omstilling til lavutslippssamfunnet. Regjeringen har satt av 150 millioner kroner til klimatiltak gjennom denne ordningen i 2017. I Hedmark er det sendt inn 17 søknader fra 12 kommuner, kommunale foretak og fylkeskommunen. Det søkes støtte til en rekke tiltak, blant annet sykkelstrategier, miljøvennlig bygg, ladeinfrastruktur, utnyttelse av deponigass, kommunale nettverk og holdningsskapende arbeid for å nevne noen. Det er mange gode prosjekter og tiltak på gang i Hedmark, og det viser at kommunene Hedmark ønsker å bidra til å nå målene om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Vi venter i spenning på Miljødirektoratets avgjørelse.

Sykkelveg med fortau i Trondheim.

Eksempel på utforming av sykkelvei med fortau i Trondheim. Foto: Knut Opeide, Statens vegvesen (Flickr).

Kilder og mer informasjon

Miljødirektoratet: Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling

Miljødirektoratet: Klimatiltak og utslippsbaner mot 2030

Stortingsmelding nr. 21 (2011-2012) Norsk klimapolitikk

Stortingsmelding nr.13 (2014-2015): Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU

Miljødirektoratet: Utslipp av klimagasser 1990-2010. Trender og drivkrefter (PDF)

SSB: Utslipp av klimagasser

Miljøkommune: veiviser i kommunal miljøforvaltning – klima

Klimaprofiler for fylkene: Norsk klimaservicesenter.no

Regional plan for samfunnssikkerhet og beredskap

DSB TEMA/Klimahjelperen (2015). En veileder i hvordan ivareta samfunnssikkerhet og klimatilpasning i planlegging etter plan- og bygningsloven

Publisert i klima, miljøvern, naturmangfold | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vinn–vinn med frivillig vern av skog

stale-sorensen2

Av seniorrådgiver Ståle Sørensen

Ganske i det stille foregår det nå en aldri så liten revolusjon i arbeidet med tradisjonelt naturvern i Norge. Målet er å verne 10 prosent av landets skogområder til glede for artsmangfoldet, fremtidige generasjoner og alle oss som liker å ferdes i skogen.

Rundt halvparten av artene som står på den norske rødlista, er arter som lever i skog. Mange av disse er knyttet til skog der trærne får bli gamle og der skogen er lite påvirket av hogst. Ofte kalles en slik skogstype for naturskog.

Særlig er det mange sopp, insekter, lav og moser som har slik naturskog som sitt eneste livsmiljø. I Artsdatabankens rødliste for truede arter er det registrert hele 1122 truede arter som er knyttet til skog.

Den 23. mai 2016 vedtok flertallet i Stortinget at 10 prosent av skogarealet i Norge skal vernes. Vernet skal gjøres på både offentlig og privat grunn. Vernet skal bidra til å ivareta et bredt spekter av ulike skogstyper med forekomst av truede arter eller truede naturtyper over hele landet. Litt avhengig av hvordan man regner har vi så langt vernet oppunder 3 prosent av skogen i Norge, så det er mye som gjenstår.

Hvordan foregår prosessen med vern av skog på privat grunn?

Fylkesmennene jobber tett sammen med skognæringas organisasjoner for å finne interesserte grunneiere som har egnede arealer de ønsker å tilby for frivillig vern. Hvis området har gode kvaliteter når det gjelder biologi og skogbilde, blir det gjennomført forhandlinger mellom partene om pris for vern av skogen som naturreservat. Grunneierretten beholdes av grunneier, og i de fleste tilfellene kan jakt og fiske foregå som normalt innenfor verneområdet.

skog1

Hedmark er et viktig skogfylke med mange fine, artsrike skogområder. Vi har et stort spenn i ulike skogstyper, fra gammelskogsområder opp mot fjellet, magre, lavdominerte furuskoger, bratte bekkekløfter til rike sumpskoger. En og annen frodig edellauvskog kan man også finne. Målet er å få spredd skogvernet over hele fylket og få med representative områder for mest mulig av variasjonen i ulike skogtyper og naturmiljøer. Skogtyper det særlig er ønske om å få vernet flere områder av er:

  • lavereliggende skog med høy bonitet
  • bekkekløfter
  • sump- og flommarksskog
  • skog på kalkrik grunn
  • ulike typer edellauvskog
  • skog dominert av lauvtrær som bjørk og osp

Det vil ta flere år før målet om vern av 10 prosent av skogarealene er nådd, og målet kan ikke nås uten et godt samarbeid med positive og interesserte grunneiere. Fylkesmannen oppfordrer derfor alle som mener at frivillig vern kan være aktuelt for deler av sin eiendom, til å ta kontakt med Fylkesmannen eller skogeierforeningen sin for å få mer informasjon om ordningen.

Kilder:

Artsdatabanken
Meld. St. 14 (2015-2016)Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold. Klima- og miljødepartementet

Publisert i biologisk mangfold, miljøvern, naturmangfold, vern | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvorfor er det viktig å ta vare på natur og naturmangfold?

kristine

Av assisterende miljøverndirektør Kristine Schneede.

Visste du at man antar at mer enn en tredjedel av all matvareproduksjon i verden er avhengig av pollinerende insekter? Og at Norge er en av de regionene i verden som har flest økosystemer med et høyt antall villbier? Humler og bier er viktige pollinerende insekter, og pollinering er et eksempel på en livsviktig økosystemtjeneste.

Når vi snakker om å ta vare på natur, handler det om å bevare både mangfoldet av ulike arter, men også den enkelte artens genetiske mangfold og det livsmiljøet som arten er avhengig av. Villbier og humler er avhengige av passende områder for å kunne lage reir, og blomster for å samle pollen og nektar. Når leveområdene blir ødelagt eller splittet opp, fører det til negativ utvikling i bestandene og mangfoldet av arter.

Villbier og humler er avhengige av artsrike slåttemarker og enger. De gamle slåttemarkene er blitt betydelig redusert i løpet av det siste århundret på grunn av endringer i landbruket og utvikling mot et mer ensartet landskap. Vi mennesker er avhengig av et mangfold av arter og fungerende økosystemer for å kunne eksistere. Vi må ha ren luft og rent vann, mat og medisiner. Materialer og råstoffer til klær, bygninger, møbler og alt annet vi trenger, henter vi fra naturen. Tap av naturmangfold er både en nasjonal og internasjonal utfordring. Over hele verden er økosystemene til dels så belastet av negativ påvirkning at de ikke lenger leverer de godene, eller klarer å opprettholde de naturlige prosessene som mennesker er avhengige av. Den globale svikten i bestøvning av planter til menneskeføde og dyrefôr er et viktig eksempel på dette. De økonomiske konsekvensene av tapt globalt mangfold av planter og dyr er i ferd med å bli dramatiske.

Men naturen er også viktig for rekreasjon, god helse og trivsel. Samtidig som mennesket er helt avhengig av naturen, har det biologiske mangfoldet også en verdi i seg selv. Mangfoldet av arter og gener har utviklet seg gjennom millioner av år, og vi har et etisk og moralsk ansvar for å ta vare på dette mangfoldet også for generasjoner som kommer etter oss. I tider med raske endringer i klima er det spesielt viktig å ha en stor variasjon i genetisk mangfold og intakt natur for å kunne takle framtidige endringer i miljøet. Blant annet kan myrer og naturlige elveløp bidra til å forhindre eller forsinke flom og oversvømmelser. Kjente eller hittil ukjente planter, sopp eller lav kan ha potensiale til å gi oss nye medisiner for bekjempelse av alvorlige sykdommer i framtida.

Å løse klima- og miljøutfordringene er blant de største oppgavene vi står overfor i vår tid. Det er vi selv som er årsak til miljøutfordringene gjennom hvordan vi bruker og forbruker naturressursene. Også i Norge er det risiko for tap av naturmangfold, særlig som følge av arealinngrep, fragmentering og nedbygging av natur.

For å ta vare på naturmangfoldet i Norge er det vedtatt sentrale miljømål som Fylkesmannen i Hedmark skal følge opp i vårt arbeid på regionalt nivå:

  • Økosystemene i fylket har god tilstand og leverer økosystemtjenester
  • Ingen arter og naturtyper i fylket er utryddet, og utviklingen til truete arter er i bedring
  • Et representativt utvalg av norsk natur skal tas vare på for kommende generasjoner

I forvaltningen er det videre et mål at man gjennom vern og bærekraftig bruk skal sikre naturens leveranser av naturgoder for framtida.

Et rent miljø er en forutsetning for at vi fritt skal kunne bruke naturen og høste av naturressursene. Mye av norsk verdiskaping og produksjon er derfor avhengig av et rent miljø. Helse- og miljøskadelige kjemikalier utgjør en stor utfordring både nasjonalt og internasjonalt. De farligste kjemikaliene, miljøgiftene, blir sakte brutt ned i naturen og hoper seg opp i næringskjedene. Miljøgiftene er derfor en alvorlig trussel både mot mangfoldet i naturen, men også mot matforsyning og helse for kommende generasjoner. Når det gjelder arbeid mot forurensninger, er det et sentralt politisk mål at utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer blir redusert, og at forurensning i så liten grad som mulig skader helse og miljø.

Gjennom 2017 vil Fylkesmannen i Hedmark orientere mer om hvordan vi arbeider regionalt med å følge opp de nasjonale miljømålene. Å skape gode leveområder for villbier og humler gjennom å ta vare på gamle slåttemarker er ett av tiltakene som foregår regionalt, men som også kan ha betydning globalt.

Kilder:

Prop. 1 S (2016-2017). Klima- og miljødepartementet.

Bollingmo, Tor. 2010. Blomster og bier = sant. Om økosystemtjenesten pollinering. Direktoratet for naturforvaltning. Notat 3-2010.

Publisert i biologisk mangfold, forurensning, miljøvern, naturmangfold | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Arbeid med barnehage-, skolemiljø og mobbing

Anne Cathrine Holth

Av avdelingsdirektør Anne Cathrine Holth.
Innlegget ble holdt på et møte i den statlige barnehage- og utdanningsadministrasjonen 8. juni 2016.

Målsetting knyttet til mobbing i statsbudsjettet for 2016:

  • det skal ikke skje
  • det skal nytte å si fra
  • regelverket skal virke
  • kompetanse skal nå helt ut
  • barnehage, og skoleeiere er avgjørende
  • barn og unge skal stå i sentrum

Disse målene er også grunnlaget for forslaget til endringer i opplæringsloven.

Denne innledningen skal danne grunnlag for gruppearbeid. Hensikten er å drøfte og komme opp med ideer, tiltak, forståelse, spørsmål eller annet som fører til at vi når de nevnte målene. Hvordan kan vi sammen lykkes? Hvordan skal gode tiltak finne veien fra Utdanningsdirektoratet og helt ut i den enkelte barnehage/klasserom?

Jeg starter med en historie fra virkeligheten:
For en stund siden var jeg på russejubileum – det var 30 år siden jeg var russ. Vi var over 120 elever i kullet. En av elevene var Olav – som jeg velger å kalle ham. Jeg gikk på skole med Olav fra 1. klasse i barneskolen og ut videregående. Jeg husker ham som en elev som alltid var alene, med høyvannsbukser, stille, annerledes og helt uten venner.

Olav møtte på russejubileet. Han var fortsatt den samme. Forskjellen var at vi andre var modne nå og inkluderte ham i prat rundt bordet, i prat etter middagen og på alle måter. Jeg så ham aldri alene, han pratet og det så ut som om han koste seg. Jeg sto lenge ute og pratet med ham. Han fortalte om sitt liv, som man gjør på russejubileer.

Etter festen ble vi venner på Facebook. Han er utrolig god til å fotografere, og han delte bl.a. fine bilder fra festen. Han skriver: SITAT:

Jeg kan se tilbake på en meget hyggelig fest med medruss fra 1986, som alle har utviklet seg til meget interessante personer med alle slags yrker.

Han skriver mange innlegg på Facebook og i ett av dem beskriver han medelevene som gode skolekamerater.

Jeg blir både rørt og flau når jeg leser det han skriver. Flau fordi ingen av oss oppførte oss som gode skolekamerater da vi gikk sammen med Olav på skolen. Rørt fordi han, på tross av det, har det fint i sitt liv nå, sier han – både sammen med oss, men ikke minst i alle de andre dagene i sitt liv. Han legger ut bilder fra turer i skog og mark, fra konserter, fra mange gjøremål – men han er alltid alene. Så rause har ingen av oss vært mot Olav, at vi inviterer ham med på restaurant, på sykkeltur eller på en fest – annet enn på russejubileum – da er vi tilbake til flauheten.

Jeg vet ikke hvordan lovverket var da jeg gikk på videregående i 1983-1986. Jeg vet ikke om det ble satt inn tiltak for at Olav skulle få det bedre på skolen. Jeg vet heller ikke hvordan Olav opplevde sin skolegang, men han kan umulig ha hatt en god skolegang. Jeg trodde han var faglig sterk, men han har ikke tatt utdannelse. Ikke det at dette må henge sammen, og det kan vel også hende at han ikke orket mer ensomhet i skolesammenheng? Da jeg snakket med Olav nå på festen, så snakket vi ikke om hans skolegang. Det var nok mest behagelig både for ham og for meg.

Hvis Olav hadde vært elev i dag så hadde i hvert fall regelverket vært der for ham. Med krav til oppfølging, tiltak og alt annet vi alle kjenner godt. Jeg opplever dagens regelverk som godt, men hvis jeg hadde vært elev i dag så hadde ikke jeg vært mer moden, eller mer inkluderende av den grunn. Sett ut i fra det samfunnet vi lever i så hadde jeg eller andre kanskje vært enda mer egoistisk og selvsentrert.

Det er dette vi må ha med oss når vi nå skal jobbe sammen mot de nevne målene.

Jeg opplever som sagt det gjeldende regelverket som godt, men alt kan alltid bli bedre.

Prosjektet regelverk i praksis, som vi alle kjenner godt, har hatt som utgangspunkt at det er for dårlig samsvar mellom politikken, som forteller hva som er den ønskede kvaliteten på opplæringen, og praksisen i Skole-Norge. Gjennom arbeidet med dette prosjektet har det tydelig vært uttalt at det er nødvendig å endre adferd hos alle aktører i opplæringen for å skape bedre samsvar. Hvordan skaper vi denne endringen, og hvordan sikrer vi at vi gjør det som virker?

I regelverk i praksis har vi hele veien hatt med oss sannheten jus + pedagogikk = sant

I eget fylke har vi vært meget bevisste på å vise til aktuelle lovparagrafer, sammen med formålsparagrafen sett opp mot pedagogiske spørsmål og utfordringer. Det er bare når pedagogene kjenner til lovverket, vet hvorfor vi har det og vet hvordan de skal handle at målene nås.

Hva må til for å få mindre mobbing – med nytt lovverk og i tillegg til nytt lovverk?

De som i dag ekskluderer Olav vil ikke endre adferd ved at ord blir byttet ut i lovverket. Ei heller vil dagens elever oppføre seg annerledes ved at vi hos Fylkesmannen blir førsteinstans i klagesaker.

Jeg skal kort fortelle en liten annen historie for å kunne belyse saken ytterligere. For en tid tilbake var jeg i et selskap med en dame som 10 år tidligere hadde avsluttet et arbeidsforhold i matvareselskapet Orkla. Hun fortalte at fremdeles, når hun var i matbutikken, så snudde hun Orklas syltetøyglass med etiketten fremover. «Det sitter i ryggmargen min», sa hun.

Vi kjenner alle lærere som har klasse etter klasse hvor Olav blir inkludert. Dette er lærere som har et mål om at alle elever skal inkluderes, som alltid jobber mot dette målet og som har kompetanse til å nå målet. De snur alltid syltetøyglassene.

Dette må være det vi fokuserer på – det er her jus + pedagogikk blir sannheten.

Jeg er bekymret når kommuners målsetting er å unngå å havne i retten slik som Kristiansand kommune gjorde. Dette er feil målsetting – da er pedagogikken borte fra formelen jus + pedagogikk = sant.

Jeg er bekymret når jeg opplever at vi ikke samarbeider til det beste for barna, men skylder på hverandre og jobber ved siden av hverandre.

Jeg blir bekymret når foreldre mener at det er greit å invitere alle – bortsett fra Olav – i bursdag.

Jeg blir bekymret når det på høsten i 1. klasse på videregående stemmes over hvem som skal få innpass på russebussen til de kuleste. Olav ville aldri komme til å bli stemt inn, uansett hva som står i loven.

Det er dette som er virkeligheten – vi må ikke tro at dette endres ved at f.eks. ordet handlingsplikt blir byttet ut med aktivitetsplikt i lovverket, eller om enkeltvedtak skal erstattes med annen skriftlig dokumentasjon. Det er kun når denne jusen virker sammen med de gode pedagogers pedagogikk vi kan skrive er lik sant.

La gruppearbeidene ha dette som ramme for ideer og drøftinger slik at Olav blir involvert.

Lykke til med arbeidet!

 

Publisert i barnehage, oppvekst, skole, utdanning | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar