Arbeid med barnehage-, skolemiljø og mobbing

Anne Cathrine Holth

Av avdelingsdirektør Anne Cathrine Holth.
Innlegget ble holdt på et møte i den statlige barnehage- og utdanningsadministrasjonen 8. juni 2016.

Målsetting knyttet til mobbing i statsbudsjettet for 2016:

  • det skal ikke skje
  • det skal nytte å si fra
  • regelverket skal virke
  • kompetanse skal nå helt ut
  • barnehage, og skoleeiere er avgjørende
  • barn og unge skal stå i sentrum

Disse målene er også grunnlaget for forslaget til endringer i opplæringsloven.

Denne innledningen skal danne grunnlag for gruppearbeid. Hensikten er å drøfte og komme opp med ideer, tiltak, forståelse, spørsmål eller annet som fører til at vi når de nevnte målene. Hvordan kan vi sammen lykkes? Hvordan skal gode tiltak finne veien fra Utdanningsdirektoratet og helt ut i den enkelte barnehage/klasserom?

Jeg starter med en historie fra virkeligheten:
For en stund siden var jeg på russejubileum – det var 30 år siden jeg var russ. Vi var over 120 elever i kullet. En av elevene var Olav – som jeg velger å kalle ham. Jeg gikk på skole med Olav fra 1. klasse i barneskolen og ut videregående. Jeg husker ham som en elev som alltid var alene, med høyvannsbukser, stille, annerledes og helt uten venner.

Olav møtte på russejubileet. Han var fortsatt den samme. Forskjellen var at vi andre var modne nå og inkluderte ham i prat rundt bordet, i prat etter middagen og på alle måter. Jeg så ham aldri alene, han pratet og det så ut som om han koste seg. Jeg sto lenge ute og pratet med ham. Han fortalte om sitt liv, som man gjør på russejubileer.

Etter festen ble vi venner på Facebook. Han er utrolig god til å fotografere, og han delte bl.a. fine bilder fra festen. Han skriver: SITAT:

Jeg kan se tilbake på en meget hyggelig fest med medruss fra 1986, som alle har utviklet seg til meget interessante personer med alle slags yrker.

Han skriver mange innlegg på Facebook og i ett av dem beskriver han medelevene som gode skolekamerater.

Jeg blir både rørt og flau når jeg leser det han skriver. Flau fordi ingen av oss oppførte oss som gode skolekamerater da vi gikk sammen med Olav på skolen. Rørt fordi han, på tross av det, har det fint i sitt liv nå, sier han – både sammen med oss, men ikke minst i alle de andre dagene i sitt liv. Han legger ut bilder fra turer i skog og mark, fra konserter, fra mange gjøremål – men han er alltid alene. Så rause har ingen av oss vært mot Olav, at vi inviterer ham med på restaurant, på sykkeltur eller på en fest – annet enn på russejubileum – da er vi tilbake til flauheten.

Jeg vet ikke hvordan lovverket var da jeg gikk på videregående i 1983-1986. Jeg vet ikke om det ble satt inn tiltak for at Olav skulle få det bedre på skolen. Jeg vet heller ikke hvordan Olav opplevde sin skolegang, men han kan umulig ha hatt en god skolegang. Jeg trodde han var faglig sterk, men han har ikke tatt utdannelse. Ikke det at dette må henge sammen, og det kan vel også hende at han ikke orket mer ensomhet i skolesammenheng? Da jeg snakket med Olav nå på festen, så snakket vi ikke om hans skolegang. Det var nok mest behagelig både for ham og for meg.

Hvis Olav hadde vært elev i dag så hadde i hvert fall regelverket vært der for ham. Med krav til oppfølging, tiltak og alt annet vi alle kjenner godt. Jeg opplever dagens regelverk som godt, men hvis jeg hadde vært elev i dag så hadde ikke jeg vært mer moden, eller mer inkluderende av den grunn. Sett ut i fra det samfunnet vi lever i så hadde jeg eller andre kanskje vært enda mer egoistisk og selvsentrert.

Det er dette vi må ha med oss når vi nå skal jobbe sammen mot de nevne målene.

Jeg opplever som sagt det gjeldende regelverket som godt, men alt kan alltid bli bedre.

Prosjektet regelverk i praksis, som vi alle kjenner godt, har hatt som utgangspunkt at det er for dårlig samsvar mellom politikken, som forteller hva som er den ønskede kvaliteten på opplæringen, og praksisen i Skole-Norge. Gjennom arbeidet med dette prosjektet har det tydelig vært uttalt at det er nødvendig å endre adferd hos alle aktører i opplæringen for å skape bedre samsvar. Hvordan skaper vi denne endringen, og hvordan sikrer vi at vi gjør det som virker?

I regelverk i praksis har vi hele veien hatt med oss sannheten jus + pedagogikk = sant

I eget fylke har vi vært meget bevisste på å vise til aktuelle lovparagrafer, sammen med formålsparagrafen sett opp mot pedagogiske spørsmål og utfordringer. Det er bare når pedagogene kjenner til lovverket, vet hvorfor vi har det og vet hvordan de skal handle at målene nås.

Hva må til for å få mindre mobbing – med nytt lovverk og i tillegg til nytt lovverk?

De som i dag ekskluderer Olav vil ikke endre adferd ved at ord blir byttet ut i lovverket. Ei heller vil dagens elever oppføre seg annerledes ved at vi hos Fylkesmannen blir førsteinstans i klagesaker.

Jeg skal kort fortelle en liten annen historie for å kunne belyse saken ytterligere. For en tid tilbake var jeg i et selskap med en dame som 10 år tidligere hadde avsluttet et arbeidsforhold i matvareselskapet Orkla. Hun fortalte at fremdeles, når hun var i matbutikken, så snudde hun Orklas syltetøyglass med etiketten fremover. «Det sitter i ryggmargen min», sa hun.

Vi kjenner alle lærere som har klasse etter klasse hvor Olav blir inkludert. Dette er lærere som har et mål om at alle elever skal inkluderes, som alltid jobber mot dette målet og som har kompetanse til å nå målet. De snur alltid syltetøyglassene.

Dette må være det vi fokuserer på – det er her jus + pedagogikk blir sannheten.

Jeg er bekymret når kommuners målsetting er å unngå å havne i retten slik som Kristiansand kommune gjorde. Dette er feil målsetting – da er pedagogikken borte fra formelen jus + pedagogikk = sant.

Jeg er bekymret når jeg opplever at vi ikke samarbeider til det beste for barna, men skylder på hverandre og jobber ved siden av hverandre.

Jeg blir bekymret når foreldre mener at det er greit å invitere alle – bortsett fra Olav – i bursdag.

Jeg blir bekymret når det på høsten i 1. klasse på videregående stemmes over hvem som skal få innpass på russebussen til de kuleste. Olav ville aldri komme til å bli stemt inn, uansett hva som står i loven.

Det er dette som er virkeligheten – vi må ikke tro at dette endres ved at f.eks. ordet handlingsplikt blir byttet ut med aktivitetsplikt i lovverket, eller om enkeltvedtak skal erstattes med annen skriftlig dokumentasjon. Det er kun når denne jusen virker sammen med de gode pedagogers pedagogikk vi kan skrive er lik sant.

La gruppearbeidene ha dette som ramme for ideer og drøftinger slik at Olav blir involvert.

Lykke til med arbeidet!

 

Publisert i barnehage, oppvekst, skole, utdanning | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kvalitet i barnehage

Anne Cathrine Holth

Av avdelingsdirektør Anne Cathrine Holth.
Innlegget åpnet et seminar om barnehagekvalitet den 25. april 2016.

Velkommen til seminar om barnehagekvalitet. Velkommen til en dag med presentasjoner fra forskningsarbeid med tema kvalitet i barnehage.

Det er mange som mener mye om hva barnehagekvalitet er. Det er politikk i dette spørsmålet, og det er store diskusjoner om hvor mye faglig lærdom som skal inn i barnehagen.

Stortingsmelding 19 (2015–2016) Tid for lek og læring – Bedre innhold i barnehagen inneholder tiltak innenfor mange områder. Her er noen av områdene og tiltakene:

  • kompetanse for ansatte
  • finansiering – likeverdig behandling
  • språklige ferdigheter både hos ansatte og hos barn
  • hjelp til utsatte barn
  • overgang barnehage – skole

Mange områder og tiltak henger direkte sammen med arbeid med ny rammeplan – heldigvis;

  • fysisk aktivitet og sunt kosthold
  • tydeligere skoleforberedende innhold
  • sammenheng mellom utvikling av ny generell del av læreplanen for skolen og rammeplan for barnehagen
  • arbeid for et godt omsorgs- og læringsmiljø
  • utvikle barns toleranse

Tiltakene som presenteres i stortingsmeldingen omfatter så å si alt innhold i barnehagen. Når en leser politiske dokumenter kan en få inntrykk av at alt er av dårlig kvalitet i dag, og at alt må endres. Slik har politikken blitt – dessverre.

Det foregår utrolig mye godt arbeid i barnehagene i dag. Hver eneste dag gjør alle dere som sitter her en viktig innsats for barna i deres barnehage eller i deres kommune. Hvis det ikke var for nettopp deres innsats så hadde flere barn havnet utenfor senere i livet – på grunn av faglige eller sosiale utfordringer.

I forrige uke var jeg sammen med formannskapene i alle kommunene i Glåmdalsregionen. Der snakket både jeg og politikerne om kultur for læring – det at det er en utfordring at mange barn i regionen der ikke har den kulturen for læring som de bør – eller må – ha hjemme for å lykkes i livet. Det var med glede jeg opplevde at politikerne sa nettopp dette høyt – at mange hjem var for lite opptatt av fag og læring. Som regel, i hvert fall ut i fra min erfaring, synes jeg politikerne kun snakker om at barnehage og skole må bli bedre. Det at de nå innser at foreldrenes innsats er avgjørende, og at de snakker om det, er et skritt i riktig retning. Neste skritt er å ta tak i arbeid med nettopp dette. Hvis foreldre til dagens 3-åringer sammen med barnehagen gjør de rette tingene for å få barnet til å utvikle toleranse og å ta ansvar for andre, vil de ta med den russekameraten som trenger det, hjem fra fest i 2032.

Jeg har en russ hjemme – og jeg har derfor i år latt meg engasjere ekstra sterkt i denne feiringen av å være ferdig på videregående før de viktigste eksamenene er unnagjort. Om dette mener jeg mye, og jeg mener at det for en del ung­dommer er en katastrofe både økonomisk og på andre måter at minst 4 uker inneholder fest, fyll og flere russeknuteregler uten fornuft.

Selve russetiden som stort skal jeg ikke gå videre på her.

Det jeg imidlertid har engasjert meg sterkest i – både overfor min datter og i andre sammenhenger – er den sosiale siden ved det å være russ. Jeg har tidligere tenkt og sagt at 19-åringer – de er modne og inkluderende – de har kommet seg gjennom de vanskelige årene hvor det å gjøre mest som de andre vil, er overstått. Sånn er det ikke. Det er noen som er inne i gjengen og noen som er utenfor, det er noen som er med og noen som ikke er med. For meg som kjenner mange av disse godt, er det ikke overraskende hvem som er med og hvem som ikke er med. Jeg ser hvordan noen gjør uheldige ting for å være gode nok. Eller hvordan enkelte sier at de ikke vil være med på noe i russetiden fordi de vet at de vil havne utenfor. De vil gjerne være med, men skuffelsen over å bli utestengt er verre å takle enn skuffelsen ved å ikke delta.

På fredag ringte min datter rundt midnattstid og spurte om jeg kunne hente henne. Russebilen hadde dratt et annet sted og hun kom seg ikke hjem. Vi har en avtale om at hun kan ringe når som helst og jeg henter hvor som helst. Da jeg kom frem, kom hun sammen med et par venninner og sa at vi også måtte kjøre hjem en gutt – hvis vi fikk ham inn i bilen. De var redd han ikke torde å dra hjem i den forfatningen han var i. De diskuterte hvem av dem som skulle ta ham med hjem og hvem som skulle sende melding til foreldrene hans og si at alt var i orden – han skulle sove der og der.

Jeg er ikke i tvil om hva som er barnehagens viktigste oppgave – det å lære barna at de i fremtiden må ta med alle hjem fra festen, eller sagt på en annen måte – det å lære barna å bry seg, ta med alle i leken, inkludere og å ta ansvar for flere enn seg selv. Dette må læres bort til både barna og foreldrene.

Jeg nevnte formannskapene i Glåmdalen – og at det gledet meg at de torde å snakke om hjemmenes manglende oppfølging. Hvis politikerne følger opp dette og barnehagene gjør alt de kan for å lære barna om det å bry seg, inkludere og ta med alle, så vil de som i dag er tre år og russ i 2032 også ta med de som trenger skyss hjem fra fest. Jeg er ikke i tvil om hva jeg mener er det viktigste kvalitetsarbeidet i barnehagen.

Lykke til med viktig arbeid i et samfunn som mer enn noen gang trenger at vi bryr oss, inkluderer alle og både inviterer alle med på festen og sørger for at kommer hjem etterpå.

Jeg håper dere får en lærerik og fin dag – nok en gang velkommen!

Publisert i barnehage, oppvekst | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

God læringskultur for jenter og gutter

Anne Cathrine Holth

Av utdanningsdirektør Anne Cathrine Holth.
Teksten ble holdt som åpning på konferansen «God læringskultur for jenter og gutter» den 24. september 2015.

Velkommen til konferansen god læringskultur for jenter og gutter – en spennende tittel. Ingen er uenig i at målet er god læringskultur – eller god kultur for læring. Hvorfor skille mellom jenter og gutter? Jeg lar spørsmålet henge i lufta enn så lenge.

I 1967: Høyesterett gir den sytten år gamle Odd Hansen fra Oslo rett til å ha så langt hår han bare vil uten å bli utestengt fra Teisen realskole.

Dette trekker jeg frem for å vise hvor enorm utvikling som har skjedd på relativt kort tid. I dag har menn og kvinner i hovedsak de samme rettighetene, men konsekvensene av forskjellene som viser seg mellom gutter og jenter, er kanskje av større betydning for enkeltmenneskets liv enn det var for 50 år siden?

Det at gutter ikke får gode karakterer, gjør at de ikke får et godt liv. De havner utenfor fellesskapet i samfunnet.

Videre i min innledning vil jeg generalisere forskjellene på gutter og jenter, for å belyse problemstillingen og for å se på løsninger. Jeg er fullstendig klar over at virkeligheten også på dette området er mer sammensatt og komplisert. Min svart/hvitt-beskrivelse er for å vise frem forskjeller.

Vi vet mye om hva som skal gjøres både i barnehager, i skoler og utenfor disse arenaene for å gi barn og unge en god læringskultur. Vet vi nok om hva som skal gjøres for jentene spesielt og for guttene spesielt? Eller skal vi ikke gjøre noe for gutter og jenter hver for seg?

NOVA-rapport fra 2014 – kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner har bl.a. en konklusjon: Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner reduseres bare hvis læringsmiljøet er godt for både gutter og jenter. Tiltak for å redusere kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner må ses i sammenheng med tiltak for å bedre alle elevenes prestasjoner. Det er ikke tilstrekkelig å konsentrere seg bare om kjønnsdimensjonen selv om målsettingen er å redusere kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner.

Så til Hedmark.

Tidligere i år hadde vi besøk av Hedmarks stortingspolitikere hos Fylkesmannen. Jeg la frem statistikk på bl.a. skoleresultater for fylket vårt. Jeg sa også noe om hva jeg mener er utfordringen – for gutter og for jenter. I avisene i etterkant av møtet med stortingspolitikerne sto det først: – Kvinnelige lærere forstår ikke gutter, ut i fra innspill i møtet fra Høyres Gunnar Gundersen. Jeg sa i møtet, som det også ble sitert i avisen, at jeg ikke kjente meg igjen i Gundersens utspill om at kvinnelige lærere ikke lar gutter får være gutter.

Dagen etter sto det:

Skoleutspill fra Gunnar A. Gundersen skaper reaksjoner blant kvinnelige lærere – visst forstår vi gutter! Den samme dagen sto det også – i en annen avis – at elevene ikke bryr seg så mye om læreren er mann eller kvinne – de sier at dyktige lærere er det viktigste.

Det siste oppslaget i saken kom dagen derpå – hvor Thomas Nordahl fikk overskriften – Gundersen har et poeng.

Thomas Nordahl sier at det er utviklet en pedagogikk som gutter ser ut til å tape på. Han sier at vi må diskutere hvorfor det er slik, og da må vi se på pedagogikken.

Han sier også, i følge avisen, det blir gjort altfor lite i skolen for å ivareta guttene. Det at det er forskjell på gutter og jenter blir i for stor grad bagatellisert. Likestilling handler fortsatt om kvinners posisjon, men i både barnehage og skole, særlig i Hedmark, bør man diskutere hvorfor guttene blir hengende etter og gjøre noe med det, sier Nordahl.

Jeg tror ikke jeg og Thomas Nordahl er uenige om utfordringene rundt læringskulturen for guttene og for jentene. Det det handler om, som Thomas også påpeker er at vi bør diskutere hvorfor guttene blir hengende etter, og vi bør se på pedagogikken i barnehager og skoler for å se om vi kan møte barna/elevene enda bedre. – Jeg tror svaret er så komplekst at overskrifter og korte avisoppslag ikke kan vise det sammensatte bildet.

Vi må diskutere og prøve å forstå bakgrunnen for forskjellene:

  • Er det ulik modning og læring hos gutter og jenter?
  • Er det ulike normer og forventninger til gutter og jenter som gjør at guttene får svakere resultater?
  • Hvis pedagogikken er mer tilpasset jentene – hva skal endres – guttene eller pedagogikken – eller begge deler?

I min hjemkommune Nord-Odal er livet til ei ung jente veldig ofte ganske annerledes enn livet til en ung gutt. Jentene suges ofte inn i «flink pike-kulturen», og de gjør det tidlig. Jeg satt og tenkte på den siste klassen jeg var kontaktlærer for, og der var alle jentene flittige, arbeidsomme, nøyaktige i alt skolearbeid – og de fikk gode resultater. Kun to av guttene kunne sammenlignes med jentene på disse områdene. De andre gutta var også arbeidsomme og interesserte, men ikke i skolearbeid. De mekka bil, bygde opp datamaskiner, kjørte traktor, snekret og brukte mye tid foran datamaskinen. Så å si alle jentene har tatt høyere utdannelse eller er fortsatt under utdanning, kun de to nevnte guttene har gjort det samme. En del av gutta har tatt yrkesutdanning og en del har ikke kommet seg gjennom videregående opplæring – dere kjenner bildet helt sikkert igjen.

Yrkesutdanning er rett for mange – og jeg mener selvsagt ikke at én utdannelse er bedre enn en annen. Det blir imidlertid en utfordring for et bygdesamfunn når jentene – som tar høyere utdanning – flytter ut og ikke kommer tilbake, mens guttene blir boende. Dette er ikke bærekraftig. I tillegg har mange av disse guttene falt ut av fellesskapet i samfunnet. Er det kun pedagogikken på skolen eller i barnehagen som skal løse dette?

Svaret kan ikke gis som enkle overskrifter i avisene. Dette er komplekst og vanskelig.

Jeg snakker alltid om kultur for læring – i betydningen av den kulturen et barn vokser opp i og i betydningen av den kulturen vi samarbeider i vi som står rundt barna i oppveksten.

Tilbake til min kommune – og min siste klasse – jeg opplevde ikke at det var foreldrene som drev disse jentene til den innsatsen de viste – i alle fag – alltid. Jeg opplevde at det var det sosiale presset jentene imellom, forventningene fra de andre jentene, redselen for ikke å være som de andre – som gjorde at jentene jobbet og jobbet. I samtaler med foreldrene hadde jeg selvsagt fokus på hvor viktig det var å jobbe, og hvor flinke deres datter var i så måte. Foreldrene så at døtrene lykkes, og de bygget videre opp under det – noe som ikke var spesielt vanskelig for foreldrene i og med at døtrene allerede jobbet meget godt med skolearbeidet. Det vil si at det var flere aktører rundt jentene som støttet opp under den allerede gode innarbeidede vanen disse jentene hadde – en positiv spiral.

Guttene hadde ikke det samme presset seg i mellom. Når jeg tenker tilbake på denne klassen – som et eksempel – så kan jeg ikke huske at den ene gutten brydde seg om hva den andre fikk til sånn resultatmessig. De brydde seg heller ikke om å utføre oppgaven med best mulig resultat, de brydde seg om å utføre oppgaven. De to som jobbet hardt og brød seg om resultatene, var ikke en del av den store gjengen. Jeg var ikke god nok til å få guttene til å være i nærheten av jentene hva gjaldt innsats. Det var ingen «flink-gutt»-motivasjon, ei heller noe sosialt press dem i mellom. Det var heller ikke, i utgangspunktet, fokus i hjemmene på hvor viktig skole er. I foreldresamtaler med foreldrene til disse guttene var, naturlig nok, fokuset bl.a. på at de burde jobbe mer med skolearbeidet. Jeg gav foreldrene massevis av tips til hvordan de skulle lykkes med dette. I motsetning til for jentene så var fokuset alltid at de burde gjøre mer og de burde gjøre det bedre. Det var vanskelig å være disse guttenes foreldre enn å være jenteforelder når det gjaldt faglig arbeid og resultater. – ikke en positiv spiral hvor den ene faktoren støttet opp under den andre.

Det var og er to helt forskjellige verdener for gutter og jenter – i hvert fall for mange i min kommune – generelt sett – det er selvsagt ikke helt svart/hvitt.

Læring handler om komplekse sosialiseringsprosesser som utspiller seg i en kontinuerlig dynamikk mellom sosiale og kulturelle faktorer der poenget er å skape mening – læring handler om kultur. Kulturen for gutter og jenter i Nord-Odal er ulik og gir store forskjeller.

Jeg sa innledningsvis at konsekvensene av disse forskjellene kan være større i dag enn tidligere:

Her er noen eksempler:

  • Det er flere kvinner enn menn med nedsatt arbeidsevne.
  • Flere diagnoser har overrepresentasjon hos gutter.
  • Kvinnenes sysselsettingsgrad i Hedmark er 92 % av mennenes.
  • Kvinnene i enkelte kommuner i Hedmark har lavest sysselsettingsgrad (56 %) og er på 88 % av mennenes.
  • Sykefraværet hos kvinner i Norge er nesten 60 % høyere enn hos menn eller 3 prosentpoeng over.

Tilbake til spørsmålene:

Var det min pedagogikk som førte til disse forskjellene? Var det det at guttene i min klasse hadde kvinnelige lærere – i alle barnehage- og skoleår?

Nova-rapporten fra 2014 – forskerne finner ikke annet enn sporadiske forskningsresultater som understøtter at det er best for barn å bli undervist av lærere av samme kjønn som dem selv.

De finner imidlertid noen studier som peker i retning av at jenter sannsynligvis profiterer mer på den undervisningsformen vi har mye av i norsk skole, som legger opp til ansvar for egen læring og høy grad av individualisering når det gjelder læreprosessene, akkurat som Thomas Nordahl påpekte.

Da dukker det opp noen nye spørsmål:

Er det ulik modning og læring hos gutter og jenter?

Er det ulike normer og forventninger til gutter og jenter som gjør at guttene får svakere resultater?

Som alle store samfunnsutfordringer så har heller ikke problemstillinger som omtalt her noen enkle fasitsvar. Læringskultur er et komplekst område som må arbeides med av alle aktuelle aktører, sammen og over tid – alltid.

Jeg kan gjerne være med på at ulikheter i utvikling og også andre ulikheter gjør at pedagogikken må være ulik når det gjelder å bygge opp en enda bedre læringskultur både for jenter og gutter.

Jeg har imidlertid alltid hevdet at mange, mange barn og unge og deres foreldre/foresatte ikke legger ned tilstrekkelig arbeid med læringsrettede aktiviteter som skal til for å få den kompetansen som behøves for å komme seg gjennom en utdanning – enten yrkesfaglig eller via høyere utdanning. Hvis jeg går tilbake til min siste klasse – guttene der jobbet alt for lite med skolearbeidet. Dette må være med i både analysearbeidet og i arbeidet mot bedre resultater for guttene. Kanskje skal guttene endres – eller endre seg?

Hva kjennetegner skoler som får det til? Spørsmålet passer også når det gjelder barnehager.

Forskerne bak NOVA-rapporten fant eksempler på norske studier der man hadde studert skoler som får til å redusere kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner og analysert hva som kjennetegnet disse skolene. Erfaringene her var at de skolene som greide å redusere kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner, ser ut til å være de som har fokus på å utvikle og opprettholde et godt læringsmiljø uansett elevenes kjønn.

Vi må forstå bakgrunnen – fysiologiske forskjeller, språkutvikling, hjerneutvikling, nevropsykologi, og vi må forstå sosiale forskjeller. Ut i fra denne forståelsen kan vi bygge god læringskultur i barnehager og skoler for både gutter og jenter, bl.a. ved å bruke den pedagogikken som er best for alle. Vi må aldri falle for fristelsen og bruke forståelsen som unnskyldning for svake resultater for guttene. Da gjør vi guttene en bjørnetjeneste.

Jeg er ikke villig til å si: Hva er galt med norsk skole eller norsk barnehage siden guttene har så svake resultater? Det fortjener ikke norsk skole, eller norske barnehager. Det fortjener ikke alle de som jobber hver eneste dag for at den enkelte elev skal lære så mye som mulig. Jeg er villig til å si: Hvordan kan vi jobbe sammen – både for å forstå og for å endre resultatene også for guttene slik at de vokser opp en kultur for læring som er optimal? Det er denne konferansen et bidrag til.

Til slutt vil jeg ønske dere lykke til med konferansen og videre med det viktige arbeidet der gjør hver eneste dag for både gutter og jenter.

Publisert i barnehage, oppvekst, utdanning | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hilsen til Utdanningsforbundet i Hedmark

Anne Cathrine Holth

Av utdanningsdirektør Anne Cathrine Holth.
Teksten er en hilsen til Utdanningsforbundets årsmøte den 6. mai 2015.

Kjære årsmøte

Tusen takk for at jeg får lov til å komme hit og si noe på deres årsmøte. Det jeg ønsker å formidle henger sammen med saken dere hadde på programmet før lunsj. Min historie er hentet, i all hovedsak, fra egen opplevet virkelighet, med noe tillagt materiale.

Da Markus gikk i barnehagen hadde barnehagelæreren skrevet før samtale med foreldre på høsten det nest siste året: Markus er en kvikk gutt og smilet sitter løst. Han er nøye med alt han utfører og oppfører seg alltid pent. Det er en glede for alle å ha Markus i avdelingen.

Etter jul sto det å lese: Markus er flink til å ta ansvar og er godt likt av de andre barna, men han virker preget av lite oppfølging hjemme og jeg lurer på om han har det vanskelig der.

I det siste året i barnehagen skrev pedagogen på hans avdeling: Markus gjør sitt beste, men han blir ikke fulgt opp hjemme opp og foreldrene viser liten interesse i å støtte opp om hans utvikling. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen. Markus er en innadvendt gutt og det er vanskelig å få han interessert i noe som helst av det vi gjør i avdelingen. Han har få venner, kan være aggressiv mot de andre barna, og har også en tendens til å sovne i samlingsstund eller i andre rolige stunder. Disse notatene ble overført til Hasle skole i Oslo i juni 1987 – der hvor Markus skulle starte i 1. klasse.

I august 1987 startet jeg i et årsvikariat på denne skolen. Jeg hadde fullført videregående skole samt ett år med musikkutdanning. Markus var en av de elevene jeg skulle undervise.

Jeg elsket jobben min fra første dag. De fleste timene jeg hadde var i Markus sin klasse. Jeg forberedte meg mye, jeg husker jeg hadde blanke linjeark foran meg daglig for å legge plan for hver time neste dag.

Punkt 1: ønske velkommen
Punkt 2: opprop
Punkt 3: be elevene hente norskbøkene i hylla si
Punkt 4: forklare dobbel konsonant på tavla
Punkt 5: elevene gjør oppgavene på side 34-36

osv osv

Jeg hadde ikke hørt om læringssyn, vurderingsforskrift, opplæringsloven, enkeltvedtak, tverrfaglig samarbeid, kap. 9a, relasjonskompetanse osv osv – jeg kunne ha ramset opp eksempelord i lang tid. Jeg synes jeg var en god lærer, bortsett fra at Markus ofte oppførte seg slik at jeg ikke fikk gjort det jeg hadde planlagt. Jeg trodde lærergjerningen var ment å være slik jeg utførte den. Jeg stortrivdes, og hadde funnet min plass i livet. Jeg tvilte ikke på at jeg gjorde det som var rett og jeg kan ikke huske at jeg vurderte hvorvidt det fantes andre måter å utføre oppgaven på. Jeg jobbet sammen med Berit om klassen til Markus – heldigvis for Markus.

Jeg mente at årsaken til at jeg ikke fikk gjennomført mine planer var Markus. Berit mente at grunnen til at Markus var som han var bl.a. var manglende oppfølging fra voksne, eller at han vokste opp i en svak kultur for læring. Jeg hadde ingen forståelse for at Markus trengte noe annet enn undervisning om dobbel konsonant. Berit så ganske raskt at Markus trengte mye mer en dobbel konsonant.

Berit satte i gang mange tiltak rundt Markus. Når hun begynte å skryte av ham, vise interesse for ham og vie ham mye oppmerksomhet, virket det som om engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga han, desto raskere så hun framgang hos gutten. Det gjaldt både faglig og sosialt.

Gjennom året som lærervikar forsto jeg gradvis at lærergjerningen var noe mye mer enn planleggingspunkter på et linjeark. Jeg innså hvor utrolig viktig en lærer er for et barn, hvor avgjørende det kan være at læreren ser hver eneste Markus som et unikt menneske som skal lære både dobbelt konsonant, tiervenner, ansvar, få selvtillit og motivasjon og mye, mye mer.

Den siste dagen før sommerferien kom alle elevene med pent innpakkete gaver til Berit og meg, innpakket i gavepapir med bånd og merkelapper på. Barna og foreldrene hadde lagt seg i selen for å vise at de satt pris på oss.

Markus kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen. Jeg så at Berit følte det ubehagelig å skulle åpne den foran klassen. Noen av elevene begynte å fnise da hun tok ut et armbånd av juggel som manglet mange av stenene. Men hun dempet latteren deres ved å takke Markus for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg.

I pakka til Berit lå det en lapp fra Markus. Der sto det: du er den beste læreren i verden!

Jeg startet på lærerhøyskolen året etter, og jeg trodde jeg her skulle få noen fasitsvar på hvordan jeg kunne bli en slik lærer som Berit var. Slik ble det ikke.

Jeg gikk fire år på lærerhøyskole, og jeg lærte utrolig masse, men jeg fikk ingen fasitsvar.

Vel nok lærte jeg mye konkret om LTG-metoden i leseopplæringen, og jeg skrev oppgave om hvordan man kan lære matematikk ved hjelp av musikk – ganske konkrete eksempler. Men da jeg kom ut av skolen etter fire år, hadde jeg en enda større forståelse av hvor komplekst og omfattende dette yrket er, og hvor avgjørende min innsats ville være for de mange Markuser jeg skulle undervise. Jeg hadde også en forståelse av hvor uheldig Markus hadde vært fordi han hadde foreldre som ikke fulgte ham opp slik de burde ha gjort. Eller hvor heldig Markus hadde vært som ikke bare hadde hatt meg som lærer.

Jeg tenkte ofte på Markus, og gjennom hele min tid på lærerhøyskolen i Oslo hadde jeg vikartimer på Hasle skole – skolen hvor Markus gikk. Berit kunne fortelle at Markus klarte seg fint.

Pedagoger kommer alltid til å diskutere vektingen av faglig konkret lærdom og det vi kan sette under overskriften dannelse. Hvordan ville det ha gått med Markus hvis alle de voksne på skolen tenkte som meg – at det viktigste var dobbelt konsonant?

Jeg leste en definisjon på dannelse som er slik: dannelse er ikke det vi har lært, det er det som er igjen når vi har glemt alt vi har lært.

Når jeg satte denne definisjonen sammen med det jeg leste i deres sak 7 her på årsmøtet, fikk jeg nok en gang bevis for at Utdanningsforbundet er en meget viktig aktør med enorm kompetanse og forståelse – både for bredden den enkelte ansatte arbeider innenfor, men også kompleksiteten mellom oppvekst- og utdanningsfeltet og samfunnet og samfunnets utfordringer. Det går ikke an å se på Markus sin utvikling uten å se den i konteksten av livet til Markus utenfor skolen. Hvis foreldrene hans hadde fulgt opp godt ville han mest sannsynlig ha vært mottakelig for dobbelt konsonant.

Ikke noe politisk parti mener at det som kan telles er det eneste viktige. Jeg tror god utvikling hemmes av beskyldninger om at andres meninger utelukkende er med dette som mål. Jeg håper vi kan bruke kreftene, kreativiteten, klokskapen, kompetansen og mulighetene til å arbeide med det som kan telles samtidig som vi utvikler dannelsen til det enkelte barn – både i barnehagen og i skolen. For å lykkes med dette kreves samhandling, god samhandling som er mye mer enn at 8 personer setter seg rundt et bord og diskuterer utfordringene til Markus. God samhandling krever rolleavklaring, raushet og tilpasning. Det krever at vi anser andres fagfelt og meninger som like viktige og gode som vårt eget, hvis ikke viktigere i mange saker. Og ikke minst – det krever at vi lytter for å forstå fremfor at vi lytter for å svare. Dette skal vi som voksne klare i god samhandling, og det skal vi lære Markus og alle de andre.

I tillegg til Hasle skole i Oslo, la meg trekke inn et internasjonalt perspektiv. UNESCO – FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur – har definert fire hovedpilarer for utdanning. Learning to know og learning to do er to av pilarene.  Disse handler om kognitive evner for å forstå den verden og det samfunnet vi lever i. Utdanningen skal gi en grunnleggende faglig plattform for fremtiden og for fremtidig læring, samt praktiske ferdigheter som setter den enkelte i stand til å delta i samfunnet – her er dobbeltkonsonantene.

De to siste pilarene kaller UNESCO learning to be og learning to live together. Her kommer dannelsen inn – sosial kompetanse, evne til å ta ansvar for mer og flere enn seg selv, evnen til å forstå, til å dele, til å se seg selv som en del av en helhet bl.a. Her lå Berits hovedfokus i arbeidet med Markus.

Det er ingen motsetninger mellom UNESCOS fire pilarer for utdanning og læreplanverket for den norske skolen. Det er heller ingen motsetninger mellom de fire pilarene og innhold i barnehager. Ei heller er det motsetninger mellom aktuelt lovverk for barnehage og skole og disse fire pilarene.

Hvis en fører tanken om disse fire pilarene videre, som pilarer som holder en helhet, oppe, så vil helheten vakle hvis en av pilarene mangler. For Markus vaklet det allerede da han startet på skolen. I vårt komplekse samfunn i dag – mange år etter Markus sin skolestart – mener jeg at en eller flere av pilarene for mange, mange er tynne og skjøre eller aldri bygget opp.

I saksutredningen til sak 7 står det også referert til det arbeidet som vi hos Fylkesmannen har invitert til med overskriften kultur for læring. Det gjorde meg utrolig glad å finne igjen både overskriften, beskrivelse av arbeidet og punktet om dette i forslaget til vedtak i saken. Dersom barn og unge i barnehager og skoler bygges opp med de fire pilarene robuste og solide, vokser de opp i en god kultur for læring. At Fylkesmannen og Utdanningsforbundet er enige om å samarbeide om dette gir meg sterk tro på fremtiden til Hedmarks mange Markuser, fra barnehage og til og med videregående skole. Det gir meg stor tro på at både vi og dere er villige til å lytte for å forstå, fremfor å lytte for å svare. Med tanke på all den kompetanse som finnes hos dere i Utdanningsforbundet så er jeg optimistisk med den kulturen for læring vi må videreutvikle sammen i Hedmark.

Helt til slutt – hvordan har det gått med Markus – som voksen. Jeg møtte Markus sin lærer fra barneskolen etter flere år. Hun kunne fortelle at det jevnlig kom kort fra Markus hvor han takket Berit, og hun begynte å skrive kort tilbake. Etter noen år mottok hun et brev hvor det sto at Markus skulle gifte seg, og han ønsket at Berit skulle komme i bryllupet.

Da hun ankom bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått av Markus til jul 15 år tidligere. Markus sa til henne: Jeg er evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut en hånd da jeg trengte den. Takk for at du viste meg at jeg var verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg.

Da så Berit på den voksne, flotte mannen og sa: Nei, Markus, det er jeg som skal takke deg. Det var du som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer jeg ville ha vært om det ikke var for deg! Berit var en meget dyktig lærer før hun fikk Markus som elev. Jeg derimot lærte utrolig mye av å få lov til å jobbe sammen med Berit – som forsto at både det som kan telles og det som ikke kan telles er avgjørende for et menneskes utvikling.

Jeg vil benytte anledningen til å takke for godt samarbeid med Utdanningsforbundet. Jeg ser frem til fortsettelsen.

Kjære alle sammen – tusen, tusen takk for den innsatsen dere legger ned hver eneste dag for at Markus skal lære både dobbelt konsonant og hva vennskap er, at han lærer hensynsfullhet og tiervenner, at han lærer seg algoritmer og omtenksomhet. Det er ikke et enten eller – men et både og!

Lykke til videre med årsmøtet og med å videreutvikle arbeidet med kultur for læring i Hedmark.

Publisert i oppvekst, skole, utdanning | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Kvalitet i skole og barnehage; hva og hvordan

Anne Cathrine Holth

Av utdanningsdirektør Anne Cathrine Holth.
Teksten ble holdt som åpning på Innlandets utdanningskonferanse den 10. mars 2015.

Tittelen på årets konferanse rommer mye, og alle som arbeider innenfor oppvekstsektoren arbeider med å finne de rette svar på hva som ligger i de nevnte begrepene samt hvordan man skal få på plass kultur for læring med god kvalitet.

Kultur for læring handler bl.a. om å lære barn og unge at det kreves en innsats for å få til noe. Det handler om at det på mange arenaer kreves mye av den enkelte – både på skolen i matematikkfaget, hvis du driver med fotografering som hobby eller spiller fiolin. Jeg leste et intervju med fotograf Morten Krogvold – Han sa bl.a.: Det viktigste du kan skrive fra dette intervjuet: Jeg er ikke spesielt begavet eller et stort talent, men arbeidsom og jeg elsker det jeg holder på med. Hardt arbeid frigjør talent. Det er lett å bli en brukbar fotograf, men det neste steget er vanskelig.

Selv er jeg ingen god fotograf. Jeg er en slik fotograf som Morten Krogvold på mange måter er redd skal bidra til at historien glemmes. Jeg er en fotograf som tar dårlige bilder med mobiltelefonen, som aldri fremkaller dem, som tidligere trodde jeg skulle fremkalle bilder, men som nå har innsett at det ikke blir noen fremkalling.

Vi sier at dagens samfunn er mer individualisert enn tidligere. I fototerminologien kan kanskje antall selfies vise dette, bilder en tar av seg selv, personen selv er fotografen, personen selv er motivet og hensikten er ofte nettopp at personen selv skal få positive tilbakemeldinger i sosiale medier.

Identiteten til det enkelte mennesket utvikles annerledes i et individualisert samfunn. Samfunnsverdier som vi anser som meget viktige kan være truet, mener mange: respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet – ord tatt rett ut fra formålsparagrafen til barnehagen og skolen.

Tilbake til Morten Krogvold som fortalte en historie under et foredrag:

Han var på bussen i Roma hvor ei sigøynerjente kom på, med møkkete klær, ansikt og hender. Han beskriver hvordan alle tok et fast grep om veskene sine og hvordan de sjekket at mobiltelefonen eller lommeboka var på rett plass. Stemningen i bussen var full av mistenksomhet og fordommer mot denne jenta. På et par holdeplasser senere kom det på en velkledd italiener, med pen dress og med en vakker blomsterbukett i hånden. Han ble stående ved siden av sigøynerjenta, og i det han skulle gå av bussen et par holdeplasser før jenta, ved kirkegården hvor hans unge kone lå begravet, gav han blomstene sine til sigøynerjenta og sa høyt og tydelig; «jeg tror hun ville ha likt at jeg ga disse til deg». Hvis vi snakker om respekt for menneskeverdet og nestekjærlighet så håper jeg de elevene jeg var lærer for en gang i tiden utfører handlinger som ligner på det denne mannen utførte.

Jeg er veldig glad for at Sten Ludvigsen og utvalget som arbeider med elevenes læring i fremtidens skole tar perspektiver som dette på alvor.

I vårt individualiserte samfunn klarer mange å utvikle identiteten sin til det beste for seg og samfunnet, mens andre faller helt ut. Vi har en stor gruppe mennesker i samfunnet som ikke tar, eller ikke klarer å ta, ansvar for seg selv. Vi har velferdstiltak eller systemer som på kort sikt tilsynelatende hjelper mennesker. På lang sikt derimot kan systemene eller tiltakene være overskyggende for det ansvaret personer burde ha tatt selv. I delrapporten til Ludvigsen-utvalget står det bl.a om dybdelæring, kompetanse i å lære og om utholdenhet. Dette mener jeg er avgjørende kompetanse for å gi mennesker mulighet til å ta det nødvendige ansvaret for eget liv og for å bidra i samfunnet.

I motsetning til fotografering har jeg forholdsvis god kompetanse innen musikk. En av verdens mest kjente fiolinister, Fritz Kreizler, har gjennom konsertene sine gledet mennesker over hele verden med nydelig musikk. Da han en kveld avsluttet en av sine konserter, løp en ivrig beundrer frem og overøste Fritz Kreizler med ros. Beundreren sa: Jeg ville gitt hele livet mitt for å spille så vidunderlig som du gjør. Kreizler svarte: Ja, det er akkurat det jeg har gjort!

Fritz Kreizler hadde mange dyktige lærere opp gjennom årene. Han valgte antakelig sine lærere selv, i hvert fall i tenårene og oppover.

Elevorganisasjonens landsmøte har kommet frem til at de ønsker at elever ved ungdomsskoler og videregående skoler bør være med på intervju- og ansettelses­prosesser av nye lærere. For Fritz Kreizler var valget av lærere vellykket. Skal vi tro at elevmedvirkning i ansettelse av lærere vil gi oss lærere med bedre kompetanse? Vil dette fungere? Vil det fungere i store bykommuner, i småkommunene i Hedmark med færre søkere?

Vi vil alle ha de beste lærerne. Gjennom utdanning til barnehagelærer eller lærer forventer vi at lærerutdanningsinstitusjonene sørger for at de som bør og kan undervise kommer seg gjennom utdanningen, og at de andre siles ut. Skal vi i tillegg ha prøveforelesninger hvor 13-14 åringer skal ha et ord med i laget når det gjelder ansettelse?
Jeg gleder meg til å høre Sølvi Lillejord snakke om former for lærervurdering som kan ha positiv innvirkning på skolens kvalitet. I rapporten hun har vært med på å skrive står det bl.a.: Det er enighet blant forskerne om at medvirkning er nødvendig for at lærervurdering skal fungere godt. Elever kan for eksempel delta med tilbakemeldinger om gode og dårlige læringsopplevelser og om hva som kan gjøres annerledes. Dette er nytt og spennende!

Tilbake til musikken og en annen musiker – Alexander Rybak, mest kjent fra Melodi Grand Prix, men som er en meget habil musiker innenfor mange genre, fikk karakteren A i utøvende fiolinspill da han studerte dette i Oslo. Han vokste opp med å øve fiolin 2 timer hver dag som barn. Som han sier selv: Jeg har hatt en flott oppvekst, jeg har hatt støttende foreldre som krevde mye av meg, men som alltid var der for meg. Det var ikke før langt opp i tenårene at jeg forsto at mine norske venner ikke brukte timer daglig til å øve på det de ønsket å bli gode på.

I tillegg til å utvikle dybdelæring og utholdenhet gjennom øving 2 timer pr dag hadde unge Rybak foreldre som tok ansvar for det samme.

I debatter om barnehagekvalitet eller innhold i skolen savner jeg spørsmålet om hvor stor plass barnehage eller skole skal ha eller kan få hatt i barns liv. Når vi ser at de sosioøkonomiske forskjellene har en enorm betydning så skulle jeg ønske at vi gjorde mye mer for å hjelpe foreldre til å utjevne disse forskjellene. Ved relativt enkle grep kan så og si alle foreldre, gi sine barn det beste grunnlaget for å bli dyktig i matematikk, en god fiolinspiller eller en dyktig fotograf.

Hedmarks egen Thomas Nordahl tar opp temaet samarbeidet mellom hjem og barnehage/skole.

I tillegg til de tre nevnte foredragsholderne inneholder dagen spennende parallellsesjoner som skal bidra slik at vi alle kan utvikle nye talenter – enten i matematikk, på fiolin eller med kamera i hånden. Det er avgjørende både for barnets fremtid eller for det norske samfunn at vi får dyktige matematikere, at gode fiolinspillere skaper musikk og at gode fotografer sikrer fotoalbum med viktig innhold for fremtidige generasjoner.

Publisert i barnehage, oppvekst, utdanning | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Prosjekt Barn og unge

Anne Cathrine Holth

Av utdanningsdirektør Anne Cathrine Holth.
Teksten ble holdt som åpningsinnlegg på sluttsamlinga i Grue den 2. oktober 2014.

Velkommen til sluttsamling for Barn og unge-prosjektet. Dette prosjektet ble initiert av fylkesmann Sylvia Brustad for 3 år siden.

For Sylvia var det å bidra for nettopp disse utsatte barna/disse unge utrolig viktig. Hun har et stort hjerte og et inderlig ønske om at alle skal få et godt liv, et ønske det ikke er vanskelig å dele med henne.

Sylvia Brustad har også et stort hjerte for Prøysen. Det er det heller ikke så vanskelig å dele med henne.

I tillegg til å være glødende opptatt av barn og unges oppvekst i Hedmark så er jeg opptatt av kultur – spesielt musikk. Denne innledningen gir meg en fin mulighet til å trekke sammen Sylvias hjertesaker – arbeid for utsatte barn og unge og Alf Prøysen!

Noen viser eller noen musikkstykker treffer meg mer enn andre – Trass-visa hennes Tora har truffet meg akkurat nå. Jeg hørte den i et familieselskap for noen uker siden. Den var kjent for meg, men jeg fant den på en måte igjen da.

Nå er det denne sangen jeg har på pianoet, som jeg nynner på og stadig tar frem når jeg skal velge meg ut en sang. Melodien er av Egil Monn Iversen og teksten av Alf Prøysen.

Je sto og stødde veggen mens æille andre dæinse,
je prate litt om vind og vær og hørde fela let.
Je ville gjenne vøri med, men je var bratt i nakken
og kaste håret bakover, men neiggu om je gret.

Sangen handler om ei jente som kunne ha bodd i deres kommune – ei jente som står utafor (i hvert fall i starten av sangen) – hun stødder – hun ønsker å være med.  Alle ønsker å være med. Alle barn ønsker å være med, og alle foreldre ønsker inderlig at barna skal være med. Det er den aller største bekymringen foreldre har – både nå og da Alf Prøysen levde, at deres egen fantastiske unge skal stå langs veggen.

Alle de prosjektene som har gått inn under overskriften Barn og unge-prosjektet har hatt som mål å få flere – eller æille – med. Det være seg ungene selv som står utenfor, foreldrene eller deler av hjelpeapparatet.

Prosjektene har bl.a. gått ut på å etablere gode tverrfaglige systemer. Dette er ikke noe som kan gjøres gjennom prosjektplaner og organisering. Dette må gjøres av alle deltakere, til enhver tid. Det dreier seg om holdninger – det er ikke i det skrevne ord, det er i hodene på de som står rundt jenta ved veggen. Prosjektperioden har gitt dere anledning til å ha et sterkere fokus på akkurat dette, men kun hardt arbeid videre gjør at jenta fortsatt sier: Men neiggu om je gret.

Prosjektene har hatt fokus på å styrke ungenes muligheter til å klare seg selv – slik at jenta ikke blir stående ved veggen – slik at hu ikke gret! I arbeidet med prosjektene har dere hatt som mål at hver eneste jente eller hver eneste gutt skal klare så mye som mulig selv. Heller ikke dette arbeidet gjøres ved hjelp av de skrevne ord – i prosjektplaner eller i brev fra oss. Suksessen sitter i holdninger og i hodene på dere og på alle de dere har rundt dere. Suksessen oppnås og videreføres på grunn av refleksjon, klokskap, videre samarbeid, prioritering, fast fokus – hver dag, år etter år.

Suksessen oppnås ved at dere samarbeider om å la Tora og alle de andre vokse opp i en kultur for læring – som inneholder både gode barnehagedager, gode skoledager, gode stunder utenfor barnehage og skole.

I høst flyttet min eldste sønn til Bergen – det var med blandede følelser jeg satt i bilen hjem over fjellet fra Vestlandet da gutten og flyttelasset var vel plassert på hybelen. Det gikk opp for meg – litt brått og brutalt synes jeg – at de utrolige årene på mange måter var over.

Prøysen sier – ved døra sto en bortglømt gutt

Mine muligheter til å sørge for at min gutt ikke ble bortglømt var brukt opp. Nå skulle han klare seg på egen hånd.

Prøysen sier videre i sangen – og lykka kæin en itte ha i æill evindlighet

Akkurat slik føltes det – lykken gjennom de utrolige årene varte ikke i æill evindlighet.

De utrolige årene er de årene hvor vi – som foreldre, som lærere, som helsesøster, som utdanningsdirektør, som kommunalsjef  eller som hva dere er, kan bidra slik at de utrolige årene blir utrolige for så mange som mulig – helst æille! Slik at de er i stand til å ta vare på seg selv, slik at de ikke gret når de kommer på hybelen sin.

Sangen – Trass-visa hennes Tora har flere vers – men handlingen i disse versene kommer etter de utrolige årene. Det passer seg ikke å ta frem her.

Ett siste sitat fra sangen: Det var som dogg i måråsol, men neiggu om vi gret.

Vi håper prosjektet har gjort morgensolen litt sterkere, slik at doggen blir raskere borte. Lykke til med alt det viktige arbeidet dere gjør hver dag for Tora og æille de andre!

Publisert i oppvekst, utdanning | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Kultur for læring i Hedmark

Anne Cathrine Holth

Av avdelingsdirektør Anne Cathrine Holth.
Innledning på KS skoleeierprogram 25. september 2014.

Hos Fylkesmannen i Hedmark bruker vi så å si daglig begrepet kultur for læring. Dette var opprinnelig tittelen på en stortingsmelding. Begrepet kan være overskriften på arbeidsformer, mål, tiltak, satsinger, bøker – i det hele tatt all tenkning rundt oppvekst.

 

 

 

Alle unger i Hedmark har et «syskenbån på Gjøvik» – sier Prøysen, og alle disse syskenbånna, de andre ungene i Oppland og alle ungene i Hedmark bør vokse opp i en kultur for læring som gir dem den kunnskapen de trenger for å:

  • åpne dører mot verden og framtiden
  • kunne være med på å fremme demokrati
  • utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet
  • gi elevene medansvar og rett til medvirkning
  • møte elevene med tillit, respekt og krav og gi dem utfordringer som fremmer dannelse og læringslyst

Dette var utdrag fra skolens formålsparagraf, den paragrafen alt innhold i skolen skal bygge på.

Jeg vil dvele litt ved disse setningene.

  • Åpne dører mot verden

Det er mange, mange dører elevene skal gjennom i livet, noen dører åpner skolen, noen åpner foreldrene, noen åpner venner – noen åpnes kanskje av syskenbånet fra Gjøvik, noen åpnes på fotballbanen, noen åpner de alene. Alle de dørene som må åpnes for å komme ut i verden og ut i fremtiden må vi dele på å åpne for dem – det er et mål at disse dørene ikke smekker igjen rett foran øynene på barna. Det er viktig at ikke politikere treffer beslutninger som gjør at dørene smekker igjen – både sentrale nasjonale politikere, politikerne på Gjøvik, i Oppland – og i Hedmark – i hver eneste kommune. De må treffe de rette beslutningene – de beslutningene som åpner enda flere dører.

Det er også avgjørende at dørene åpnes i rett rekkefølge, og det er avgjørende at barna lærer seg å åpne dørene selv.

  • Fremme demokrati

Prøysen sier:
motet stig og praten går og ingen kæin forstå
at æille prate like høgt og ingen høre på

Det var syskenbånet på Gjøvik som ikke hørte på – dersom vi skal lykkes med å fremme demokrati og likestilling så må noen høre på – noen er lærere, rektorer, politikere, rådmannen, mammaen, speiderledere eller andre. Noen må høre på, ta de unge på alvor, ikke alltid gjøre som de sier, men høre på – slik at de holder motet oppe, slik at de blir forstått – eller slik at de forstår at de må si noe annet for å bli forstått bedre. Slik kan demokrati utvikles – ved at alle er med i utviklingen.

  • utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet

Prøysen sier:
I skirenn vart vi mester det er klart at vi vart gla.
Ei fysstepremi-sølvskje det er noen ting å ha,

– sier han som har syskenbån på Gjøvik

Det står mange bak mestre i skirenn – enten de heter Espen fra Gjøvik og er åtte år eller de heter Anders Jacobsen fra Haugsbygda i Ringerike og har blitt en god skihopper.

Det kan være hopptreneren som gir Espen kunnskaper, holdninger og ferdigheter som gjør at nettopp han mestrer livet sitt. Det kan være fotballtreneren som gir andre gutter eller jenter holdninger som gjør at de mestrer livene sine. Det kan være korpsdirigenten som gjør at deltakelse i fellesskapet skjer. Det kan også være læreren, pappaen – eller syskenbånet på Gjøvik.

  • gi elevene medansvar og rett til medvirkning

Ett av syskenbånna blir prest og ett blir veterinær (for hu er så glad i hest, som Alf Prøysen selv skriver).

Ungene tar ikke medansvar hvis de ikke får det – av noen, hvis de ikke får det i oppveksten, i hjemmet, på skolen, i lokalmiljøet – og etterhvert på jobb som veterinær.

  • møte elevene med tillit, respekt og krav og gi dem utfordringer som fremmer dannelse og læringslyst

I hvert barn må det tennes en gnist – gjennom tillit, respektfull behandling og ved å stille krav til dem. Gnisten må aldri slokke.

Hvis vi lykkes med det vil ingen sette seg å vente på å få det bra. De vil hjelpe tel det de kæin for å få vara med på livet (også Alf Prøysen).

Dere må hjelpe tel det dere kæin for at æille syskenbåna på Gjøvik, og alle de andre skal få vara med. For at de skal få dannelse og lærelyst, for at de skal lære om medvirkning og få gode holdninger.

Dette er et samarbeid – et samarbeid som krever mange aktører – hvor skoleeier er en veldig viktig aktør. Et samarbeid som vi alle lykkes bedre med jo mer kunnskap vi har i sektoren, om barn, om samarbeid i seg selv, om hverandre– derfor er dere her alle.

Lykke til med det aller viktigste arbeidet i verden – som fylkesmann, min leder Sigbjørn Johnsen ville ha sagt det – å bygge menneskene for fremtiden.

Skoleeierprogrammet er et samarbeid mellom KS (kommunenes sentralforbund), Fylkesmannen i Hedmark og Fylkesmannen i Oppland.

Publisert i oppvekst, utdanning | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar